Lense
Lenser av tømmerstokker som er lenket sammen av jernredskaper. Bilde fra lensemuseet ved Fetsund lenser.
Lense
Av /Museene i Akershus.
Fetsund lenser, 1984
Arbeid ved Fetsund lenser, 1984.
Fetsund lenser, 1984
Av /Anno Norsk Skogmuseum.
Legging av lense
Legging av ledelense i Glomma i Elverum.
Legging av lense
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC 3.0

Lense, flytende stengsler som skulle lede eller stanse løstømmer på strømmende eller stillestående vann under tømmerfløting. Lensene bestod av sammenkjedede tømmerstokker, som ble lagt slik at de ledet løstømmeret i ønsket retning eller holdt det samlet, der det var hensiktsmessig.

Faktaboks

Også kjent som

hengsle, tekst, bom

Typer

Glennetangen lense
Glennetangen lense i Skiptvet, et kanalanlegg (1951).
Glennetangen lense
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC 3.0

Ledelenser skulle hindre at stokkene samlet seg i bakevjer, la seg på grusbanker eller mot steinskjær i vassdragene, og hindre at det ble til hinder for møller, sagbruk eller kraftverk som nyttiggjorde seg energien i det flytende vannet.

Attholdslenser ble – som ordet antyder – brukt til å holde tømmeret i flytende reservoar, ofte i påvente av gunstigere vannføring for fløtinga i den nedenforliggende delen av vassdraget. Det hendte også at fløtingsvirket ble holdt igjen i påvente av at fløterne fikk løsnet og fjernet stokker som hadde samlet seg i vaser eller hauger i nedenforliggende bekke- eller elveløp.

Attholdslenser ble dessuten brukt som forposter til sorteringslensene nederst i vassdragene, for å kunne porsjonere tilførselen av stokker som skulle sorteres etter påslåtte eller påmalte eiermerker før det kunne leveres til sagbrukene og treforedlingsbedriftene som hadde kjøpt tømmeret.

Sorteringslenser

Det fantes to typer sorteringslenser i norske fløtingsvassdrag: kanalanlegg og vifteanlegg.

Bare de aller største og mest tømmerførende vassdragene hadde kanalanlegg. Her ble tømmeret sluppet inn i et kanalløp som var omgitt av flåteganger, hvor det sto arbeidsfolk og speidet etter de profilerte øksemerkene eller (i nyere tid) malte fargeklattene som ble påført stokkene under tømmermålinga der tømmeret ble slått ut i vassdraget. Karene var utstyrt med fløterhaker, som de hogg i stokkene for deretter å trekke dem inn i «lommer»; skjermete bassenger som var plassert litt på skrå i forhold til hovedkanalen. Alle stokker i samme lomme skulle ha samme merke, og følgelig samme kjøper. Når lommene begynte å fylles opp, kunne de åpnes i nedre ende, slik at tømmeret fløt inn i et mose- eller soppeapparat, hvor det ble buntet med sikte på sleping til sagbruket eller papirfabrikken som eide virket.

Vifteanlegg ble brukt i vassdrag der det var noe færre tømmerkjøpere. Her ble stokkene sluppet gjennom ei inntakssluse og fordelt – etter kjøpermerker – på lommer som greinet seg ut nedenfor, som spilene i ei vifte. Også her var det en innretning for bunting av tømmer nederst på lenseanlegget. Sorteringslensene lå ved elveos eller på andre steder der tømmeret skulle skilles. Et svakt strømdrag sørget for at tømmeret fløt langsomt gjennom lenseanleggene.

Plantegning, Gvarvlensa
Plantegning av den vifteformede Gvarvlensa i Bøvassdraget i Telemark, utført av Theodor Fossum.
Plantegning, Gvarvlensa
Av /Anno Norsk skogmuseum (repro).
Lisens: CC BY NC 3.0

Tømmerbom

Slepebåt med tømmerbom
Glomma fellesfløtingsforenings slepebåt Trysilknut med tømmerbom på Osensjøen i Trysil og Åmot 1981.
Slepebåt med tømmerbom
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC 3.0

Tømmerbom (også kalt ringbom) er en betegnelse på sammenkjedete lensestokker som omslutter et kvantum løstømmer. Slike bommer ble brukt når fløtingsvirket skulle bukseres over et innsjøer ved hjelp av spillflåte eller slepebåt.

Konstruksjon

Lensestokkene ble fra gammelt av bundet sammen med vidjer av tre. På andre halvdel av 1800-tallet kom det fabrikkproduserte kjettinger som ble brukt som lensekoppel. Der det var strid strøm og mye tømmer ble det gjerne lagt to kjeder med lensestokker parallelt, såkalte dobbeltlenser.

Alle lenser måtte ha forankringer. I vassdrag hvor tømmermengdene var små og trykket fra vannmassene moderat, ble kunne lensene forankres i trær som vokste inntil vassdragene. Andre steder ble de bundet fast i jernbolter som var festet i digre steinblokker eller fast fjell. Der det var muddergrunn ble det drevet ned påler eller grupper av påler som feste- og støttepunkter for lensene. I faglitteraturen har disse ofte den franske betegnelsen «duc d’Albe». På steder med mye tømmer – særlig ved store attholds- og sorteringslenser – ble det bygd lensekar som forankrings- og støttepunkter. Disse var ofte konstruert som steinfylte tømmerkister, tunge konstruksjoner som strømmen vanskelig kunne flytte på.

Lensekoblinger
Lensestokkene ble fra gammelt av bundet sammen med vidjer av tre. På andre halvdel av 1800-tallet kom det fabrikkproduserte kjettinger som ble brukt som lensekoppel. Der det var strid strøm og mye tømmer ble det gjerne lagt to kjeder med lensestokker parallelt, såkalte dobbeltlenser.
Lensekoblinger
Av /Museene i Akershus.

Lensemuseer

Det finnes fløtingsmuseer ved Fetsund lenser i Glomma (Akershus) og ved lensestedet Bomsholmen i Nidelva ved Arendal (Aust-Agder).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Berg, Thomas Støvind (2012): Fetsund lenser: Stemmer fra ælva. Fløtingas historie i Fet
  • Borchgrevink, Axel/Sætren, Gunnar/Nysom, Hans (1889): Haandbog i norsk flødningsvæsen
  • Bækkelund, Bjørn (2015): Årringer i vann – skogen, skognæringene og Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening
  • Bødker, Ragnvald (1945): Norsk fløtnings historie, II del, 1860 inntil 1943

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg