i sagatidens Norge de menn som hadde fått inntekter av kongens «land», dvs. jordegods, mot å verne landefreden og forestå visse administrative funksjoner i sitt distrikt. Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig. I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde den «statsbærende klassen», og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet. Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen. 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og 1308 opphevet Håkon 5 verdigheten.