Den store franske encyklopedien
Den store franske encyklopedien
Av .

Leksikon er oppslagsverk med forklarende artikler om ulike temaer. Noen leksika søker å dekke alle kunnskapsområder (kalt allmennleksikon eller encyklopedier), for eksempel Britannica, Store norske leksikon og Wikipedia. Andre leksika omhandler bestemte områder, for eksempel medisinsk leksikon, biografisk leksikon eller krydderleksikon.

Faktaboks

Etymologi
Leksikon er avledet av det gresk lexis, ‘ord’; opprinnelig brukt om ordlister, men er blitt synonymt med større oppslagsverk som enten kan være avgrenset til et tema eller være allment. Ensyklopedi, som gjerne brukes synonymt med leksikon kommer fra gresk Enkyklios paideia, ‘læringssirkel, krets av kunnskap’
Også kjent som

Ensyklopedi, oppslagsverk, referanseverk, konversasjonsleksikon

Et leksikon inneholder ofte både større artikler og rene ordbokopplysninger, men faglig trekkes det en grense mellom ordbøker og leksika.

Leksikon publiseres i dag hovedsakelig på nett men ble tidligere utgitt i store verk med mange bøker. Leksikon er kjennetegnet av at de er kollektive prosjekter med mange bidragsytere.

Ulike leksikonmodeller

Leksika har ulike redaksjonelle modeller som i varierende grad vektlegger redaksjonell kontroll, brukermedvirkning og signert innhold. De finansieres også på ulikt vis.

På Wikipedia kan alle redigere artikler (anonymt eller under fullt navn), men det er også administratorer som utfører kontrollfunksjoner. De har bare gratis innhold. Wikipedia finansieres av donorer.

Store norske leksikon og danske Lex har ansatte redaktører som rekrutterer og følger opp fagfolk som både publiserer selv og evaluerer forslag fra andre bidragsytere. Alle må bidra med fullt navn. Disse to leksika har bare gratis innhold. De drives av ideelle organisasjoner og finansieres dels av universitetene og andre kunnskapsorganisasjoner, dels gjennom statlige støtteordninger.

Det svenske Nationalencyklopedin og Britannica fungerer mer som tradisjonelle forlag hvor artikler og oppdateringer bestilles fra forfattere før de redigeres og publiseres av redaksjonen. Disse to leksika har noe gratis innhold og noe bak betalingsmur. De finansieres gjennom abonnementer.

Historie

Historia naturalis, manuskript fra 1200-tallet
Plinius skrev Historia naturalis omkring år 70 etter vår tidsregning. Verket fikk sitt store gjennombrudd blant humanistene i middelalderen. Dette ble høydepunktet for Plinius’ autoritet i den vestlige verden, men verket fortsatte øve stor kulturell og intellektuell innflytelse helt frem til opplysningstiden.

Det eldste bevarte verk som kan lignes med et systematisk leksikon er Historia naturalis (ca. 70 evt.) av Plinius den eldre. Hans verk bestod av 37 bøker med 2493 kapitler, som hovedsakelig behandlet naturvitenskapene. Første trykte utgave forelå 1463, og i de følgende 100 år kom det minst 43 nye opplag. Skjønt nokså ukritisk i sin registrering av fakta og fantasier, ble det oversatt til en rekke språk, og verkets betydning og innflytelse holdt seg helt til slutten av 1700-tallet.

Etter Historia naturalis kom det flere kunnskapsverker. Særlig betydning hadde Etymologiarium libri XX (600-tallet) av biskop Isidor fra Sevilla. Det bestod av 448 kapitler og omfattet en rekke emner fra grammatikk til krig, fra matematikk til klær.

Det mest berømte kunnskapsverk fra middelalderen er Bibliotheca mundi, mer kjent som Speculum majus (Det store speil), av dominikanermunken Vincent fra Beauvais. Det kom på midten av 1200-tallet og bestod av 80 bøker, trykt i 10 foliobind 1472–75. Verket var en enestående samling av bruddstykker fra greske, latinske, arabiske og jødiske forfatteres arbeider; en virkelig sammenfatning av tidens viten når det gjaldt religion, vitenskapelige resultater, historie og moral. Dets betydning for vitenskapelig og alminnelig litteratur i senmiddelalderen og renessansen kan neppe overdrives.

Også i Kina hadde man svært tidlig (200-tallet e.Kr.) verker av encyklopedisk karakter. De var ikke selvstendige arbeider, men rene samlinger av allerede eksisterende litteratur på alle områder, også dikt, sagn, anekdoter og lignende. Fra begynnelsen av 1400-tallet er det store Yongle dadian, som bestod av 22 937 kapitler, laget i tre håndskrevne eksemplarer. Bare noen få hefter er bevart. Disse ble trykt i 1963. Det største bevarte verk er Qin ding gujin tushu jicheng (1726). Det omfattet hele den kinesiske kulturarv, bestod av 5020 bøker (ca. 750 000 sider) og ble trykt i 100 eksemplarer. En senere utgave kom 1884 og var på 1628 bind à 200 sider i lite oktavformat.

Middelalderens leksika i Europa hadde det til felles at de var sammenfatninger av store kunnskapsmengder hentet fra mange kilder. De var tilfeldig redigert og etter vår tids begreper vanskelige å finne frem i. Alle var skrevet på latin, og teologi og religiøse spørsmål hadde en fremtredende plass. Den engelske filosof Francis Bacons skrifter, blant annet Novum organum (1620), fikk stor betydning for leksikonets videre utvikling. Bacon er ofte nevnt som grunnleggeren av det nyere systematiske leksikon.

På 1600-tallet begynte man også å redigere kunnskapsverkene alfabetisk, og nasjonalspråkene overtok etter hvert latinens plass. Tidens opplyste mennesker ble mer kritisk innstilt, man ville bygge sine kunnskaper på erfaring og iakttagelse og bruke den menneskelige fornuft som høyeste dommer. Man ble betenkt over å skulle samle allslags viten innenfor rammen av ett verk og laget derfor de såkalte realleksika eller realordbøker, som i alfabetisk orden behandlet en eller et mindre antall vitenskaper. Stor betydning fikk Le Grand Dictionnaire Historique (Lyon 1674) av Louis Moréri. Det behandlet historie, biografier og geografi og kan formodentlig regnes som det første leksikon på moderne språk. Et annet betydelig verk er Pierre Bayles Dictionnaire historique et critique i 2 bind (Rotterdam 1695–97). Dette verket var en kritisk gjennomgåelse av Moréris og andres verker og bidrog sterkt til å utvikle de kritiske metoder innen historieforskningen. Særlig oppsikt vakte det på grunn av sin dristighet i behandlingen av religiøse spørsmål. Sin kritikk skjulte Bayle i lange fotnoter som ofte opptok større plass enn selve oppslagsartikkelen. Verket fikk stor utbredelse og ble oversatt til flere språk.

Moderne encyklopedier

Leksikon. Til venstre: Tittelsiden til det første bindet av den berømte Encyclopédie fra 1751. – Til høyre: Encyclopedistene Jean Le Rond d'Alembert (øverst) og Denis Diderot (nederst) og andre medarbeidere i Encyclopédie-redaksjonen

.
Lisens: fri

Det første universelle leksikon på moderne språk var Grosses vollständiges Universal-Lexicon aller Wissenschaften und Künste, utgitt av J. H. Zedler i Halle og Leipzig (1732–50). Verket omfattet 64 bind, 64 309 sider, og var det mest omfattende leksikon i første halvdel av 1700-tallet.

Langt større berømmelse fikk Den store franske encyklopedien (Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers) i 17 tekstbind og 11 bind plansjer (1751–72), 5 supplementbind og 2 bind saksregister (1776–80). Utgangspunktet for dette verket var Ephraim Chambers' Cyclopædia, or An Universal Dictionary of Arts and Sciences i 2 bind (London 1728). Denis Diderot påtok seg redaksjonen sammen med Jean Lerond d'Alembert og utvidet verkets ramme til å omfatte alle nye ideer og all ny kunnskap. Som medarbeidere fikk de tidens mest kjente navn, blant annet Montesquieu, Rousseau, Turgot og Voltaire. Kretsen av medarbeidere ble senere kalt encyklopedistene. På grunn av sin radikale tendens på det religiøse, filosofiske og politiske området ble verket flere ganger forbudt under utgivelsen. De siste 10 bind ble distribuert i hemmelighet til de 4250 subskribentene. Intet annet leksikon har som Diderots Encyclopédie preget et århundres intellektuelle liv og hatt så stor politisk innvirkning på historien. Det utmerket seg også ved at teknikk og håndverk ble viet stor oppmerksomhet, bl.a. var det mer enn 3000 illustrasjoner fra industri og håndverksmessig virksomhet.

Encyclopædia Britannica utkom første gang i Edinburgh (1768–71) i 3 bind, og er det eldste leksikon som fremdeles utgis. Allerede i 3. utgave (15 bd., 1788–97) begynte det å få den vitenskapelige karakter som senere kom til å prege det. Verket kjennetegnes av sine lange, uttømmende artikler og har oppnådd en enestående posisjon som solid kunnskapskilde. I 1899 kom verket over på amerikanske hender, men redaksjonen forble i London med avisen Times og senere Cambridge University som garantist for kvaliteten. I 1920 gikk eiendomsretten over til et postordrefirma i New York, og verket mistet mye av sin britiske karakter. Siden 1943 har University of Chicago stått bak utgivelsen.

Konversasjonsleksikon

De store universelle leksika, blant annet Ersch og Grubers ikke fullførte Allgemeine Enzyklopädie der Wissenschaften und Künste i 167 bind (Leipzig 1818–89), og de forskjellige spesialleksika henvendte seg bare til en intellektuell elite. Den store allmennhet var henvist til små ordbøker som også inneholdt sparsomme realopplysninger. Kjent er Hübners Reales Staats- und Zeitungs-Lexicon (1704), som kom i stadig nye opplag, og som fra 1709, som den første oppslagsbok, fikk betegnelsen Conversations-Lexicon på tittelbladet.

Behovet for et verk som kunne være en mellomting mellom de vitenskapelige leksika og de små ordbøker, meldte seg imidlertid, og dermed oppstod det moderne konversasjonsleksikon. Det skjedde i Leipzig i 1796 da R. G. Löbel i samarbeid med C. W. Francke begynte utgivelsen av Conversations-Lexicon mit vorzüglicher Rücksicht auf die gegenwärtigen Zeiten. Verket ble ingen suksess. Det gikk fra forlag til forlag inntil Friedrich Arnold Brockhaus i 1808 kjøpte alle rettigheter, gjorde verket komplett og fikk det ut i handelen. I løpet av få år utviklet Brockhaus en hel leksikonindustri. Han tok sikte på å gi kortfattede opplysninger om alle de emner som var aktuelle i dagliglivet, og som opplyste mennesker burde ha kjennskap til, og han gjorde det i et språk som var forståelig for menigmann. Brockhaus leksikon (Brochaus' Conversations-Lexicon oder kurzgefasstes Handwörterbuch für die in der gesellschaftlichen Unterhaltung vorkommenden Gegenstände ble mønster for leksika i hele den vestlige verden. Fra Tyskland må særlig nevnes Joseph Meyers Das grosse Conversations-Lexicon (1839–55) i 46 bind og 6 supplementbind, som la spesiell vekt på de emner som Brockhaus ikke hadde viet så stor plass, blant annet teknikk og naturvitenskap.

En parallell til Brockhaus var Pierre Athanase Larousse, som i Frankrike utgav Grand Dictionnaire universel du XIXe siècle (1866–76) i 15 bind med 2 supplementbind, et populært verk som gav et stort publikum orientering på et meget vidt felt. På samme måte som Brockhaus er Larousse blitt et synonym for leksikon, og begge forlag utgir en rekke leksika av forskjellig omfang.

Norden

Nordisk familjebok i fem utgaver.
Nordisk familjebok i fem utgaver.
Av .
Den Store Danske Encyklopædi
Den Store Danske Encyklopædi
Av .

Norden kom sent med når det gjaldt å utgi leksika. I Sverige ble det gjort mislykkede forsøk både på 1600- og 1700-tallet, og det første leksikon i Danmark var en ren oversettelse fra tysk, Klügels Encyclopædie i 5 bind (1796–99). I første halvdel av 1800-tallet kom i begge land forkortede oversettelser av Brockhaus' leksikon. De nasjonale interesser ble bedre ivaretatt i Svensk konversationslexicon i 4 bind (1845–52) og for Danmarks vedkommende i Nordisk Conversations-Lexicon i 5 bind (1858–63). Det siste hadde medarbeidere fra Sverige og Norge, og i verkets 3. utgave (1884–90) var den norske historiker Gustav Storm en av redaktørene.

Det første større leksikon i Norden med et mer vitenskapelig preg var Nordisk Familjebok i 18 bind (1875–94) med 2 supplementbind (1895–99). Det kom senere i nye utgaver, den fjerde og siste i 22 bind 1951–55. Samtidig utkom Svensk Uppslagsbok i to utgaver, den siste i 32 bind 1947–55. I årene 1989–96 utkom første utgave av Sveriges nasjonale leksikon Nationalencyklopedin i 20 bind.

Det danske Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon i 18 bind (1892–1907) med et supplementbind (1911) var egentlig tenkt som en bearbeidelse av Meyers tyske leksikon, men ble et originalt arbeid av stor verdi, utbredt også i Norge. Det kom i ny utgave i 26 bind 1915–30. I årene 1994–2001 ble første utgave av Danmarks nasjonale leksikon utgitt: Den Store Danske Encyklopædi i 20 bind.

Finland fikk sitt første store finskspråklige leksikon 1909–22. Islands første leksikon kom 1990, en 3-binds utgave av det danske leksikonet Fakta.

Norge

Ifølge reklameplakaten fra 1960 kommer man lengst med kunnskap fra Gyldendals Store konversasjonsleksikon.

.

Den første norske utgivelse var Norsk Haandlexikon for almennyttige Kundskaber (1879–88) i 3 bind, utgitt og redigert av folkeopplysningsmannen og politikeren Chr. Johnsen. Mye av stoffet var oversettelser fra utenlandske leksika, men verket inneholdt også flere artikler av spesiell norsk interesse. Norsk Lomme-Konversationsleksikon (1891) var en oversettelse fra tysk av Sten Konow. Først da Illustreret Norsk Konversationsleksikon kom i 6 bind (1906–13), fikk Norge et stort og selvstendig oppslagsverk som kunne måle seg med tilsvarende verker utenlands. Det ble redigert av Haakon Nyhuus, og kom senere i flere gjennomreviderte og utvidede utgaver med tittelen Aschehougs Konversasjonsleksikon.

I årene 1960–72 utkom tre utgaver av Gyldendals Store Konversasjonsleksikon. Fra 1978 utkom fellesprosjektet Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. Utgitt i 4. utgave 2005–07 i 16 bind; Internett-utgave fra 2000.

Ved siden av disse er det kommet flere andre norske leksika. På grunn av sin spesielle karakter bør nevnes Arbeidernes Leksikon (1931–36) i 6 bind, som er skrevet ut fra et marxistisk grunnsyn, det nynorske Norsk Allkunnebok (1948–66) i 10 bind og det samfunnskritiske Pax Leksikon (1978–80) i 6 bind. En egen type leksikon er Familieboken i 8–10 bind (1937–40 og senere utg.), som følger den alfabetiske orden, men med et utvalg av emner i utførlig, journalistisk fremstilling.

2000-tallet

Forside Store norske leksikon 2019

Nettleksikonet Store norske leksikon

Forside Store norske leksikon 2019
Store norske leksikon.

Fra 2000 tok internett gradvis over for bokutgavene. De store forlagsproduserte leksikaene, som Store norske leksikon, svenske Nationalencyklopedin og Encyclopædia Britannica, først lansert som betalingstjenester i noen år. Store norske leksikon ble lansert som et abonnementsbasert Internett-leksikon i 2000.

I 2001 ble det dugnadsbaserte nettleksikonet Wikipedia lansert, og det vokste raskt til et stort leksikon på mange språk. Wikipedia redigeres etter det såkalte wiki-prinsippet, hvor alle kan redigere i artiklene og publisere nye artikler. Til forskjell fra tradisjonelle leksikon hvor artiklene kvalitetssikres av fageksperter så kvalitetssikres de her i ettertid av andre brukere, noen av dem med spesielle rettigheter (administratorer).

Wikipedia ble raskt en betydelig aktør og konkurrent til etablerte leksikon som har svart på konkurransen på ulikt vis.

Den svenske Nasjonalencyklopedin la i 2008 deler av sitt innhold gratis på nett, men satset samtidig på en betalingsløsning med skolene som viktig kunde.

Da Store norske leksikon lanserte sin 4. utgave 2005 til 2007 ble det annonsert at det ville bli leksikonets siste papirtutgave. I februar 2009 ble Store norske leksikon publisert som en gratis nett-tjeneste hvor man kombinerte fagredigert innhold med brukermedvirkning. Samme år ble nynorskleksikonet Allkunne lansert.

Fagleksikon

For fagmannen og den spesielt interesserte vil det allmenne leksikon ofte ikke være tilstrekkelig, og man må da søke til spesialleksika som begrenser sin fremstilling til et bestemt område. Av den store mengde slike spesialleksika kan nevnes

  • Norsk Hagebruksleksikon (2 bd., 1960–61)
  • Illustrert norsk bibelleksikon (14 bd., 1986–88)
  • Norsk Biografisk Leksikon (2. utg. 10 bd., 1999–2005)
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformasjonstid (22 bd., 1956–78)
  • Cappelens Musikkleksikon (6 bd., 1978–80)
  • Norsk Kunstnerleksikon (4 bd., 1982–86)
  • Medisinsk leksikon (5 bd., 4. utg. 1995)

Et utvalg leksikon

Norge

Flerbindsverk

  • Aschehougs konversasjonsleksikon. Fem utgaver: Første utgave i seks bind, 1906-1913, femte. utgave i tjue bind 1968-73. Første utgave med tittelen Illustreret norsk konversationsleksikon.
  • Gyldendals konversasjonsleksikon. Seks utgaver: Første utgave i fire bind 1933, tredje. utgave i fem bind 1972. De tre siste utgavene med tittelen Gyldendals store norske leksikon.
  • Store norske leksikon Fire utgaver: Første utgave i tolv bind 1978-81, fjerde utgave i seksten bind. Nettutgave med betaling fra 2001, åpent på nett fra 2009.
  • Familieboken. Fire utgaver: Første utgave i åtte bind 1937-40, fjerde utgave i ti bind 1972-75.
  • Norsk Allkunnebok. Utgitt i ti bind, 1949–66.
  • Tidens leksikon. Utgitt i seks bind, 1975–76.
  • PaxLeksikon. Utgitt i seks bind, 1978–80.
  • Spektrum. Utgitt i seks bind, 1979–82.
  • Damms store leksikon. Utgitt i tredve bind 1985-90.
  • Allkunne, nettutgave fra 2009.

Ettbindsleksikon

  • Aschehoug og Gyldendals STORE ETTBINDS leksikon – jevnlige, reviderte utgaver
  • CAPLEX ettbinds leksikon – jevnlige, reviderte utgaver

Skandinaviske leksika

Europeiske leksikon

  • Brockhaus Enzyklopädie (Tyskland). Utgitt i 20 utgaver: Første utgave i 20. utgave i 30 bind, 2005–06
  • Meyers Enzyklopädisches Lexikon (Tyskland). Utgitt i ni utgaver. Niende utgave i 25 bind. 1971–79
  • Grand Dictionnaire Encyclopédique Larousse (Frankrike). Utgitt i ti bind, 1982–85.
  • Encyclopaedia universalis (Frankrike). Utgitt i to utgaver. Andre utgave i 30 bind 1989–90.
  • Grote Winkler Prins Encyclopedie (Nederland) Utgitt i åtte utgaver. Åttende utgave i 25 bind 1978–84.

Amerika

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg