leksikon

Leksikon. Til venstre: Tittelsiden til det første bindet av den berømte Encyclopédie fra 1751. – Til høyre: Encyclopedistene Jean Le Rond d'Alembert (øverst) og Denis Diderot (nederst) og andre medarbeidere i Encyclopédie-redaksjonen

© Fri - fri

Oppslagsverk med forklarende, søkbare artikler om ulike temaer (oppslagsord), gjerne alfabetisk ordnet. Leksikon brukes oftest som betegnelse på oppslagsverker, encyklopedier, som i større eller mindre grad søker å dekke alle kunnskapsområder (allmenne leksika). Leksika kan også omhandle bestemte områder, f.eks. et bestemt fag. Leksikonartiklene er vanligvis ordnet alfabetisk etter oppslagsordets stavemåte, men kan også ordnes på andre måter, f.eks. tematisk eller geografisk. Leksika inneholder ofte rene ordbokopplysninger, men strengt faglig trekkes det gjerne en grense mellom ordbøker og leksika. Det vanlige har vært leksikon i bokform, men fra begynnelsen av 1990-årene ble det vanlig å utgi leksika også i elektronisk form, først særlig på CD-ROM, siden på DVD og i nyere tid særlig på Internett.

Det eldste bevarte verk som kan lignes med et systematisk leksikon er Historia naturalis (ca. 70 e.Kr.) av Plinius d.e. Hans verk bestod av 37 bøker med 2493 kapitler, som hovedsakelig behandlet naturvitenskapene. Første trykte utgave forelå 1463, og i de følgende 100 år kom det minst 43 nye opplag. Skjønt nokså ukritisk i sin registrering av fakta og fantasier, ble det oversatt til en rekke språk, og verkets betydning og innflytelse holdt seg helt til slutten av 1700-tallet.

Etter Historia naturalis kom det flere kunnskapsverker. Særlig betydning hadde Etymologiarium libri XX (600-tallet) av biskop Isidor fra Sevilla. Det bestod av 448 kapitler og omfattet en rekke emner fra grammatikk til krig, fra matematikk til klær.

Det mest berømte kunnskapsverk fra middelalderen er Bibliotheca mundi, mer kjent som Speculum majus (Det store speil), av dominikanermunken Vincent fra Beauvais. Det kom på midten av 1200-tallet og bestod av 80 bøker, trykt i 10 foliobind 1472–75. Verket var en enestående samling av bruddstykker fra greske, latinske, arabiske og jødiske forfatteres arbeider; en virkelig sammenfatning av tidens viten når det gjaldt religion, vitenskapelige resultater, historie og moral. Dets betydning for vitenskapelig og alminnelig litteratur i senmiddelalderen og renessansen kan neppe overdrives.

Også i Kina hadde man svært tidlig (200-tallet e.Kr.) verker av encyklopedisk karakter. De var ikke selvstendige arbeider, men rene samlinger av allerede eksisterende litteratur på alle områder, også dikt, sagn, anekdoter o.l. Fra begynnelsen av 1400-tallet er det store Yongle dadian, som bestod av 22 937 kapitler, laget i tre håndskrevne eksemplarer. Bare noen få hefter er bevart. Disse ble trykt i 1963. Det største bevarte verk er Qin ding gujin tushu jicheng (1726). Det omfattet hele den kinesiske kulturarv, bestod av 5020 bøker (ca. 750 000 sider) og ble trykt i 100 eksemplarer. En senere utgave kom 1884 og var på 1628 bind à 200 sider i lite oktavformat.

Middelalderens leksika i Europa hadde det til felles at de var sammenfatninger av store kunnskapsmengder hentet fra mange kilder. De var tilfeldig redigert og etter vår tids begreper vanskelige å finne frem i. Alle var skrevet på latin, og teologi og religiøse spørsmål hadde en fremtredende plass. Den engelske filosof Francis Bacons skrifter, bl.a. Novum organum (1620), fikk stor betydning for leksikonets videre utvikling. Bacon er ofte nevnt som grunnleggeren av det nyere systematiske leksikon.

På 1600-tallet begynte man også å redigere kunnskapsverkene alfabetisk, og nasjonalspråkene overtok etter hvert latinens plass. Tidens opplyste mennesker ble mer kritisk innstilt, man ville bygge sine kunnskaper på erfaring og iakttagelse og bruke den menneskelige fornuft som høyeste dommer. Man ble betenkt over å skulle samle allslags viten innenfor rammen av ett verk og laget derfor de såkalte realleksika eller realordbøker, som i alfabetisk orden behandlet en eller et mindre antall vitenskaper. Stor betydning fikk Le Grand Dictionnaire Historique (Lyon 1674) av Louis Moréri. Det behandlet historie, biografier og geografi og kan formodentlig regnes som det første leksikon på moderne språk. Et annet betydelig verk er Pierre Bayles Dictionnaire historique et critique i 2 bind (Rotterdam 1695–97). Dette verket var en kritisk gjennomgåelse av Moréris og andres verker og bidrog sterkt til å utvikle de kritiske metoder innen historieforskningen. Særlig oppsikt vakte det på grunn av sin dristighet i behandlingen av religiøse spørsmål. Sin kritikk skjulte Bayle i lange fotnoter som ofte opptok større plass enn selve oppslagsartikkelen. Verket fikk stor utbredelse og ble oversatt til flere språk.

Det første universelle leksikon på moderne språk var Grosses vollständiges Universal-Lexicon aller Wissenschaften und Künste, utgitt av J. H. Zedler i Halle og Leipzig (1732–50). Verket omfattet 64 bind, 64 309 sider, og var det mest omfattende leksikon i første halvdel av 1700-tallet. Langt større berømmelse fikk Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers i 17 tekstbind og 11 bind plansjer (1751–72), 5 supplementbind og 2 bind saksregister (1776–80). Utgangspunktet for dette verket var Ephraim Chambers' Cyclopædia, or An Universal Dictionary of Arts and Sciences i 2 bind (London 1728). Denis Diderot påtok seg redaksjonen sammen med Jean Lerond d'Alembert og utvidet verkets ramme til å omfatte alle nye ideer og all ny kunnskap. Som medarbeidere fikk de tidens mest kjente navn, bl.a. Montesquieu, Rousseau, Turgot og Voltaire. Kretsen av medarbeidere ble senere kalt encyklopedistene. På grunn av sin radikale tendens på det religiøse, filosofiske og politiske området ble verket flere ganger forbudt under utgivelsen. De siste 10 bind ble distribuert i hemmelighet til de 4250 subskribentene. Intet annet leksikon har som Diderots Encyclopédie preget et århundres intellektuelle liv og hatt så stor politisk innvirkning på historien. Det utmerket seg også ved at teknikk og håndverk ble viet stor oppmerksomhet, bl.a. var det mer enn 3000 illustrasjoner fra industri og håndverksmessig virksomhet.

Encyclopædia Britannica utkom første gang i Edinburgh (1768–71) i 3 bind, og er det eldste leksikon som fremdeles utgis. Allerede i 3. utgave (15 bd., 1788–97) begynte det å få den vitenskapelige karakter som senere kom til å prege det. Verket kjennetegnes av sine lange, uttømmende artikler og har oppnådd en enestående posisjon som solid kunnskapskilde. I 1899 kom verket over på amerikanske hender, men redaksjonen forble i London med avisen Times og senere Cambridge University som garantist for kvaliteten. I 1920 gikk eiendomsretten over til et postordrefirma i New York, og verket mistet mye av sin britiske karakter. Siden 1943 har University of Chicago stått bak utgivelsen.

De store universelle leksika, bl.a. Ersch og Grubers ikke fullførte Allgemeine Enzyklopädie der Wissenschaften und Künste i 167 bind (Leipzig 1818–89), og de forskjellige spesialleksika henvendte seg bare til en intellektuell elite. Den store allmennhet var henvist til små ordbøker som også inneholdt sparsomme realopplysninger. Kjent er Hübners Reales Staats- und Zeitungs-Lexicon (1704), som kom i stadig nye opplag, og som fra 1709, som den første oppslagsbok, fikk betegnelsen Conversations-Lexicon på tittelbladet.

Behovet for et verk som kunne være en mellomting mellom de vitenskapelige leksika og de små ordbøker, meldte seg imidlertid, og dermed oppstod det moderne konversasjonsleksikon. Det skjedde i Leipzig i 1796 da R. G. Löbel i samarbeid med C. W. Francke begynte utgivelsen av Conversations-Lexicon mit vorzüglicher Rücksicht auf die gegenwärtigen Zeiten. Verket ble ingen suksess. Det gikk fra forlag til forlag inntil Friedrich Arnold Brockhaus i 1808 kjøpte alle rettigheter, gjorde verket komplett og fikk det ut i handelen. I løpet av få år utviklet Brockhaus en hel leksikonindustri. Han tok sikte på å gi kortfattede opplysninger om alle de emner som var aktuelle i dagliglivet, og som opplyste mennesker burde ha kjennskap til, og han gjorde det i et språk som var forståelig for menigmann. Brockhaus' Conversations-Lexicon oder kurzgefasstes Handwörterbuch für die in der gesellschaftlichen Unterhaltung vorkommenden Gegenstände ble mønster for leksika i hele den vestlige verden. Fra Tyskland må særlig nevnes Joseph Meyers Das grosse Conversations-Lexicon (1839–55) i 46 bind og 6 supplementbind, som la spesiell vekt på de emner som Brockhaus ikke hadde viet så stor plass, bl.a. teknikk og naturvitenskap.

En parallell til Brockhaus var Pierre Athanase Larousse, som i Frankrike utgav Grand Dictionnaire universel du XIXe siècle (1866–76) i 15 bind med 2 supplementbind, et populært verk som gav et stort publikum orientering på et meget vidt felt. På samme måte som Brockhaus er Larousse blitt et synonym for leksikon, og begge forlag utgir en rekke leksika av forskjellig omfang.

Norden

Norden kom sent med når det gjaldt å utgi leksika. I Sverige ble det gjort mislykkede forsøk både på 1600- og 1700-tallet, og det første leksikon i Danmark var en ren oversettelse fra tysk, Klügels Encyclopædie i 5 bind (1796–99). I første halvdel av 1800-tallet kom i begge land forkortede oversettelser av Brockhaus' leksikon. De nasjonale interesser ble bedre ivaretatt i Svensk konversationslexicon i 4 bind (1845–52) og for Danmarks vedkommende i Nordisk Conversations-Lexicon i 5 bind (1858–63). Det siste hadde medarbeidere fra Sverige og Norge, og i verkets 3. utgave (1884–90) var den norske historiker Gustav Storm en av redaktørene.

Det første større leksikon i Norden med et mer vitenskapelig preg var Nordisk Familjebok i 18 bind (1875–94) med 2 supplementbind (1895–99). Det kom senere i nye utgaver, den fjerde og siste i 22 bind 1951–55. Samtidig utkom Svensk Uppslagsbok i to utgaver, den siste i 32 bind 1947–55. I årene 1989–96 utkom første utgave av Sveriges nasjonale leksikon Nationalencyklopedin i 20 bind.

Det danske Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon i 18 bind (1892–1907) med et supplementbind (1911) var egentlig tenkt som en bearbeidelse av Meyers tyske leksikon, men ble et originalt arbeid av stor verdi, utbredt også i Norge. Det kom i ny utgave i 26 bind 1915–30. I årene 1994–2001 ble første utgave av Danmarks nasjonale leksikon utgitt: Den Store Danske Encyklopædi i 20 bind.

Finland fikk sitt første store finskspråklige leksikon 1909–22. Islands første leksikon kom 1990, en 3-binds utgave av det danske leksikonet Fakta.

Norge

Flere bind
Aschehougs Konversasjonsleksikon, 6 bd. med tittel Illustreret Norsk Konversationsleksikon 1906–13, 5. utg. 20 bd., 1968–73
Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1. utg. 4 bd. 1960, 3. utg. 5 bd. 1972
Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, 1. utg. 12 bd. 1978–81, 3. utg. 16 bd. 1995–99, 4. utg. 16 bd. 2005–2007
Familieboken, 8 bd. 1937–40, 4. utg. 10 bd. 1972–75
Norsk Allkunnebok, 10 bd. 1949–66
Tidens leksikon, 6 bd. 1975–76
PaxLeksikon, 6 bd. 1978–80
Spektrum, 6 bd. 1979–82
Hjemmets store leksikon, 30 bd. 1985–90.
Ett bind
Aschehoug og Gyldendals STORE ETTBINDS leksikon – jevnlige, reviderte utgaver
CAPLEX ettbinds leksikon – jevnlige, reviderte utgaver

Internett

I den senere tid har Internett fått økende betydning som medium for leksikoninnhold. De store forlagsproduserte leksikaene, som Store norske leksikon, svenske Nationalencyklopedin og Encyclopædia Britannica, har vært å få som betalingstjenester i noen år, mens mindre leksika gjerne har vært å få som gratis reklamefinansierte produkter. I det siste har man også sett fremveksten av dugnadsleksika på Internett, der alle brukere har fri anledning til å stille egne kunnskaper og synspunkter gratis til rådighet i form av leksikonartikler; særlig kjent innenfor denne sjangeren er Wikipedia. Per 2009 har flere av de store forlagsproduserte leksikaene plan om å åpne for gratis tilgang gjennom finansiering fra annonser og støtte.

Store norske leksikon ble lansert som et abonnementsbasert Internett-leksikon i 2000. I februar 2009 ble en ny utgave publisert som en gratis nett-tjeneste. Den er nå eid og drevet av det ideelle nettforlaget SNL AS, eid av Fritt Ord og Sparebankstiftelsen. 

Et utvalg bokleksika

Sverige

Nationalencyklopedin, 20 bd. 1989–96

Danmark

Den Store Danske Encyklopædi, 20 bd. 1994–2001

Finland

Otavan Suuri Ensyklopedia, 24 bd. 1976–82

Tyskland

Brockhaus Enzyklopädie, 20. utg. 30 bd. 2005–06
Meyers Enzyklopädisches Lexikon, 9. utg. 25 bd. 1971–79

Frankrike

Grand Dictionnaire Encyclopédique Larousse 10 bd. 1982–85
Encyclopaedia universalis, 2. utg. 30 bd. 1989–90

Nederland

Grote Winkler Prins Encyclopedie, 8. utg. 25 bd. 1978–84

Usa/storbritannia

Encyclopædia Britannica, 15. utg. 32 bd. 1985; utgis i USA; revideres løpende

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 7 revisjoner og har kommet 1 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Leksikonfag

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.