Lekmannsbevegelse er den strømning innen norsk kirkeliv som er utgått fra lekmenn eller rettere lekfolk (både menn og kvinner) og er båret oppe av dem. Lekfolk betegner i religiøs sammenheng personer som tilhører menigheten, men ikke er presteviet. Bevegelsen føres gjerne tilbake til Hans Nielsen Hauge og de haugianske lekpredikanter, både kvinner og menn, som på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet i strid med loven tok til å forkynne offentlig. I følge Konventikkelplakaten av 1741 var lekmannsforkynnelse forbudt. Forbudet stod ved lag fram til loven ble opphevet i 1842.
Faktaboks
- Også kjent som
-
legmannsbevegelse; legmannsrørsla; lekmannsrørsla
Med opprettelsen av de første indremisjonsforeninger i 1850-årene gikk lekmannsbevegelsen over i sitt organiserte stadium. Gjennom Det Norske Misjonsselskap, Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Det Vestlandske Indremisjonsforbund, Norsk Luthersk Misjonssamband og andre frivillige kristelige organisasjoner er lekmannsbevegelsen blitt en viktig faktor i norsk kirkeliv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.