Leidnerflaske er en tidlig utgave av elektrisk kondensator som kan lagre elektrisk ladning med høy spenning. Kondensatoren har navn etter den nederlandske byen Leiden der den ble oppfunnet i 1746.
engelsk: Leyden jar
Oppfinnelsen av leidnerflasken ble gjort omtrent samtidig av Ewald Georg von Kleist i Cammin (1745) og Petrus (Pieter) van Musschenbroeck i Leiden (1746). Den består av et sylindrisk glasskar belagt utvendig og innvendig med stanniol (tinnfolie), og med en bred fri rand av glasset. De to foliene var ikke elektrisk forbundet og fungerte da som to kondensatorplater som er isolert fra hverandre med glasset som dielektrikum. Den indre folien lades ved å påføre spenning (likestrøm) på den utvendige.
En variant av leidnerflaske er Franklins tavle (1751). Dette er en firkantet glassplate som er delvis belagt på begge sider med stanniol.
På 1700-talet, før oppdagelsen av elektromagnetisk induksjon, var det vanlig å fremstille elektrisitet ved hjelp av elektrisermaskiner. Dette begrenset muligheten til å produsere elektrisk energi i noen større mengder. Anvendelsen av elektrisitet var derfor begrenset til forsknings- og demonstrasjonsformål.
Bruk av leidnerflasken var viktig for å kunne gjennomføre mange av de tidlige eksperimentene som ble gjort med elektrisitet, og var av grunnleggende betydning for studiet av elektrostatikk. Det var det første hjelpemidlet man hadde til å akkumulere og lagre elektrisk ladning i store mengder, som sto klar til å kunne benyttes ved behov og dermed overvinne tidligere begrensninger på forskning av elektriske fenomener. Leidnerflasker brukes fremdeles i utdanning for å demonstrere prinsippene for elektrostatikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.