leidang, den norske forsvarsorganisasjonen i middelalderen, basert på en inndeling av kystdistriktene i skipreider, som stilte skip, mannskap og proviant til kongens rådighet for et visst tidsrom. Ordet brukes i kildene også om selve hærferden eller flåten med mannskap eller bare om naturalytelsene.
I Gulatingslagen og Frostatingslagen skriver leidang seg muligens fra Håkon den godes tid (ca. 950), i Viken er dateringen av ordningen enda mer usikker. Omkring år 1200 var leidang blitt en fast skatt; kongen fikk årlig en del av provianten, selv om skip og mannskap ble liggende hjemme. På landslovens tid, trekvart århundre senere, var leidang blitt en fast skatt på eiendom i by og bygd, mens det egentlige leidangsutbud sjelden ble utkalt. Den militærteknologiske utvikling, med borgbygging, større skip, mer kostbar og effektiv våpenindustri – etter hvert kruttvåpen – gjorde leidangsutbudet avlegs i kamp mot mer profesjonelle styrker. Det sist kjente leidangsutbud var i kamp sør for Bergen mot en tysk koggeflåte 1429 og var sjanseløs.
Som skatt ble leidang opprettholdt helt til 1836. Også Danmark og Sverige hadde vel utbygde leidangsordninger.