retning innenfor den anglikanske kirke som betoner dens protestantiske side; motsatt høykirke (se High Church).
Bibelen betraktes som målestokk for læren; rettferdiggjørelse ved tro inntar en sentral plass i forkynnelsen; kirkeforfatningen tillegges underordnet betydning; gudstjenesten skal være enkel. De lavkirkelige fremhever sitt slektskap med de evangeliske frikirkesamfunn og kaller seg fortrinnsvis «evangelisk».
Retningen dukker første gang opp i reformasjonstidens puritanisme. På slutten av 1700-tallet hadde den en blomstring i den såkalte evangeliske vekkelse. Den er fremdeles et karakteristisk innslag i engelsk kirkeliv.
I Norge ble ordet lavkirkelig brukt på 1800-tallet om tilhengerne av legmannsforkynnelsen. Jfr. høykirkelig.