latinere

italisk stamme som bodde i landskapet Latium sørøst for Roma. På 500-tallet f.Kr. kan de ha stått under etruskisk innflytelse. Ca. 500 opptrer latinske byer (Tusculum, Tibur, Ardea o.a.) som selvstendige enheter i et latinerforbund, bestående av 30 byer, med Alba Longa ved Albanerberget som religiøst midtpunkt (helligdom for Jupiter Latiaris). Snart ble Roma den ledende makt. Etter latinerkrigen 340–338 f.Kr., da de øvrige byene reiste seg mot Romas overmakt, ble det latinske forbund oppløst; fra nå av sluttet Roma særforbund med hver enkelt by. Latinerne beholdt rettslig en begunstiget stilling fremfor de andre forbundsfeller, og da de 90 f.Kr. fikk full borgerrett, ble den såkalte latinske borgerrett gitt til enkelte andre samfunn som et overgangsledd til den romerske.