Landvernet var opprinnelig et folkeoppbud som først ved fiendtlig angrep ble tilfeldig organisert for å verne Norge fra en ytre fiende. Det fikk en fast organisasjon i 1742, som en del av Hæren, og eksisterte deretter mer eller mindre uavbrutt fram til at ordningen, sammen med mobiliseringsforsvaret, ble avviklet på slutten av 1900-tallet. Det eksisterer fortsatt på papiret men har ikke lenger noen praktisk betydning.
landvernet
Opprinnelse
Oppbudet ble til å begynne med organisert slik at det skulle stilles femti landvernsoldater per kompani i infanteriet og tretti per kompani dragoner. Landvernsoldatene skulle være de yngste av de som hadde tjent ferdig i de ordinære avdelingene, og dersom det ikke var nok slike, skulle det skrives ut mannskaper i vernepliktig alder til landvernet som ikke allerede hadde vært inne til tjeneste.
Utvikling
I 1747 ble landvernet organisert i kompani med over- og underoffiserer, det fikk våpen og utstyr og ble samlet til øvelse på kirkebakken tre ganger i året. Denne organisasjonsformen ble avviklet allerede i 1764. Hæren hadde uansett behov for reserver, og det ble opprettholdt et såkalt «bakre oppbud», som neste gang ble innkalt i 1808 og organisert i divisjoner á 150 mann.
Under unionstiden med Sverige, i samsvar med grunnlovens § 25, kunne landvernet ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke. Landvernet ble spesifisert i vernepliktsloven av 5. juli 1816, men eksisterte ellers bare på papiret. Årsaken var at Hæren etter 1814 ble betydelig redusert. Først i 1837 vedtok Stortinget å opprette et landvern med 8000 soldater organisert i bataljoner og divisjoner, men det tok mange år før avdelingene ble ordentlig organisert og øvet.
Landvernet ble styrket ved vernepliktsloven av 1844 i den forstand at den påla vernepliktige som det ikke var behov for i feltavdelingene å gjennomføre rekruttskole og deretter gjøre tjeneste i reservestyrkene og i landvernet.
Unionsstriden
Under unionsstriden i andre halvpart av 1800-tallet sørget Stortinget for en betydelig styrking av landvernet på bekostning av linjen. Slik ble inndelingen av Hæren et hovedstridstema i konflikten mellom Sverige og Norge. Med vernepliktsloven av 1885 ble Hæren omorganisert fra to til tre oppbud: linjen, landvernet og landstormen. Landvernet ble nå integrert i Hæren, og ble sammensatt av erfarne soldater som hadde fullført sin tjenestetid i linjen. Begge de bakre oppbudene skulle nå settes opp med alle våpenarter, og tjenestetiden skulle være seks år i linjeavdeling, seks år i landvernet og fire år i landstormen. Bare linjeavdelinger skulle fortsatt kunne sendes utenlands, og styrketaket ble satt til 18 000. Brigadeinndelingen ble opprettholdt som i 1818, men hver brigade skulle nå ha fire korps, og hvert korps fikk en linjebataljon, en landvernbataljon og en landstormbataljon.
Denne såkalte Sverdrup-Hjorthske hærordning, oppkalt etter Venstres statsminister Johan Sverdrup og hans «våpendrager» oberstløytnant Anton David Svendsen Hjort, som førte hærordningen i pennen, var et resultat av en nasjonalisering av forsvarsmakten i den forstand at etter at parlamentarismen var blitt innført, ble landets egne militære behov satt i første rekke. De nasjonale og militærfaglige behov falt sammen i et krav om å styrke den delen av Hæren som bare skulle ha det territorielle forsvaret som sitt ansvarsområde. Mellom 1866 og 1885 er det anslått at linjens andel av Hæren ble redusert fra 70 prosent til mellom 35 og 40 prosent, og at landvernet, sammen med et nytt oppbud, landstormen, ble styrket tilsvarende. Hæren talte etter dette nærmere 80 000 mann.
1900-tallet
Etter hærordningen av 1909 ble begrepene linjen og landvernet i stadig mindre grad relevante betegnelser for Forsvarets organisasjon. Ved hærordningen 1933 ble landvernet likevel i det vesentlige beholdt uendret som 2. oppbud. Det skulle i krig forsvare grense og kyst inntil felthæren kunne gripe inn. I vernepliktsloven av 1953 hadde begrepene kun relevans for å dele inn tjenestepliktig personell. Landvernet bestod av de ti eldste årsklassene, det vil si tjenestepliktige fra det året de fylte 34 til det året de fylte 44. Det ble vesentlig benyttet til lokale feltavdelinger.
Landvernet i dag
Inndelingen i oppbud er ikke lenger relevant for den moderne organiseringen av Forsvaret og Forsvarets operative struktur, og oppbud, landvern og landstorm er ikke omtalt i den Forsvarsloven av 1. juli 2017. Årsaken er at mens grunnlovens § 25 andre ledd bygger på et skille mellom linjen og landvernet, krever den ikke et slikt skille. Slik dagens lov er formulert, har Stortinget formell vetorett når det gjelder bruk av de eldste årsklassene ved krigføring utenfor riket. Med dette er landvernet for alle praktiske formål ikke lenger en del av det norske forsvaret, samtidig som formålet landvernet ivaretok etter 1814, å sikre at de eldste årsklassene av de vernepliktige ikke blir satt inn i strid utenfor landets grenser, fortsatt er ivaretatt.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Berg, Jens Chr. (1830). Historisk Underretning om Landværnet, tilligemed nogle Efterretninger om Norges staaende Hær i Almindelighed. Christiania. trykt hos Chr. Grøndahl.
- Berg, Roald (2001). Norsk forsvarshistorie. Bind 2. 1814-1905. Profesjon – union – nasjon. Eide forlag. ISBN: 82-5140619-6
- Prop. 122 L (2013-2014), Endringer i vernepliktsloven og heimevernloven (allmenn verneplikt – verneplikt for kvinner), Stortinget 13.06.2014
-
Prop. 102 L (2015–2016), Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven), Stortinget 15.04.2016
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.