høydeforandringer av landjorden i forhold til havnivået. Landjorden kan på sine steder heve seg eller senke seg flere mm i året i forhold til havnivået. Ved slike epeirogene bevegelser kan kystsletter bli til høyfjellsvidder i ett område, mens de blir dekket av kilometervis av havbunnssedimenter et annet sted. Ved landhevning vil havet trekke seg tilbake, regresjon, mens det ved senkning vil rykke frem over landet, transgresjon.
Årsaken er dels bevegelser i undergrunnen (se isostasi) og dels at havnivået endrer seg på grunn av at varierende mengder vann fra havet er bundet på land som is, at havtemperaturen endres eller at formen av havbunnen forandres (eustasi).
I Norge spiller den tertiære landhevningen en stor rolle for landskapet. Vestre og midtre del av landet hevet seg i sen tertiær med opptil et par km, mens området utenfor kysten alt lenge hadde vært under senkning.
Etter istiden har det vært en hevning de fleste steder. Landet ble tynget ned ved vekten av isdekket, og da isen smeltet, duppet landområdet opp igjen (postglasial hevning). Vitnesbyrd om denne sene landhevningen er flate elvesletter og terrasser høyt over dagens havnivå. Ved Oslo finner man spor etter strendene for 9600 år tilbake som strandlinjer i en høyde på 221 m (den marine grense). Landhevningen foregikk raskest like etter at isen hadde trukket seg tilbake, men området rundt Oslo hever seg fortsatt med en 3–4 mm i året.
Langs kysten viser gamle vannstandsmerker fra 1839 at landet synker opptil et par mm i året mellom Lindesnes og Stavanger (Lindesnes fyr: 0,1 mm, Markøy fyr: 0,3 mm, Varnes: 1,4 mm, Stavanger: 0,6 mm), mens det hever seg utenfor Trondheimsfjorden lengre nord (Tyrhaug fyr: 0,4 mm, Terningen: 3,3 mm, Agdenes: 2,6 mm).