lamarckismen

en teori som forsøker å forklare den organiske verdens utvikling på grunnlag av de ideer som J.-B. Lamarck fremla i sitt arbeid Philosophie zoologique (1809). Hovedprinsippene i Lamarcks lære er at artene ikke er konstante, men til stadighet forandrer seg. Det finnes i virkeligheten overgangsformer mellom de enkelte arter, og hvis vi ikke kjenner dem, er årsaken at de delvis er utdødd, delvis lever på utilgjengelige steder. Artenes forandringer skyldes delvis deres «streben» etter å oppnå en eller annen fordel (f.eks. å kunne løpe fortere, få lengre hals m.m.), delvis direkte påvirkninger av de skiftende ytre kår, så som skifte i klima, ernæring m.m. Dessuten spiller bruk og ikke-bruk av de enkelte organer stor rolle; noen organer kan bli sterkere utviklet, andre redusert eller forsvinne helt. De nye egenskapene, som organismene har ervervet i løpet av livet, skulle så uten videre gå i arv til avkommet. De individuelle forandringene, som organismene oppnår i løpet av livet, blir således summert opp fra generasjon til generasjon, og på denne måten foregår den gradvise utviklingen av dyr og planter. Hovedprinsippene i lamarckismen er således: direkte påvirkning av skiftende ytre kår på organismene og nedarving av de ervervede egenskapene. Lamarckismen ble imøtegått av August Weisman på slutten av 1800-tallet, som mente at det måtte finnes et spesielt arvestoff som ikke blir påvirket av forandringer i kroppen. Ervervede egenskaper kan derfor ikke nedarves, og grunnlaget for lamarckismen er ikke til stede. Dette ble senere bekreftet bl.a. av Mendels studier. I det tidligere Sovjetunionen fikk lamarckismen en uventet oppblomstring i 1935–50-årene i T. D. Lysenkos «nye sovjetiske arvelære», som under Stalin var den eneste godkjente genetikk (se lysenkisme).