betegnelse for de retningslinjer som legges til grunn for avlønningen av arbeidstakere. Etter klassisk sosialøkonomi var lønnens størrelse et resultat av tilbudet og etterspørselen på arbeidsmarkedet. Se arbeidslønn.
I mellomkrigstiden så særlig J. M. Keynes spørsmålet ut fra arbeidsløshetssituasjonen, og vurderte om lønnspolitikken var egnet til å skape full sysselsetting. I tiden etter den annen verdenskrig var problemstillingen særlig hvilken lønnspolitikk som bør følges i en situasjon med full sysselsetting og mangel på arbeidskraft. Et annet sentralt spørsmål har vært hvordan det kunne unngås at lønnstillegg ble «spist opp» av senere prisstigning. Siden midten av 1980-årene, med betydelig arbeidsløshet, er hensynet til sysselsettingssituasjonen igjen blitt vesentlig i lønnspolitikken. I vid forstand berører lønnspolitikken hele den økonomiske politikken.
Tradisjonelt har utviklingen vært basert på den lønnspolitikk som ble ført av de to dominerende hovedorganisasjonene innen arbeidslivet, Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), senere også Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikernes Fellesorganisasjon (AF). Utgangspunktet har vært en fri forhandlingsrett for hovedorganisasjonene. Det ansees derfor for et forhandlingsspørsmål for disse organisasjonene om et lønnsoppgjør skal ta sikte på å preferere de lavest lønnede arbeidstakergrupper, og om dette skal skje ved særskilte lønnstillegg eller gjennom et lavtlønnsfond eller på annen måte. Det er også et forhandlingsspørsmål om lønnsutviklingen for samtlige arbeidstakergrupper skal være den samme, f.eks. slik at det gis det samme prosentvise tillegg til alle, eller om andre lønnspolitiske prinsipper skal legges til grunn. Det er også et forhandlingsspørsmål om lønnsoppgjøret skal skje sentralt, eller om det i større eller mindre grad skal skje lokale forhandlinger, forbundsvise forhandlinger, osv.
Offentlig medvirkning
Uten å gripe inn i den frie forhandlingsrett kan staten gjennom samarbeid og kontakt med hovedorganisasjonene, påvirke lønnsutviklingen i den private sektor av arbeidslivet. Dette kan bl.a. skje gjennom Kontaktutvalget. Av betydning er også Det tekniske beregningsutvalg. Direkte inngrep i lønnsoppgjør kan finne sted ved bruk av tvungen voldgift (tvungen lønnsnemnd), dersom dette blir vedtatt ved særskilt lov.
Særlig i 1970-årene spilte staten en aktiv rolle ved de samordnede lønnsoppgjør, hvor lønnstillegg, prisregulering, trygde- og skatteregler ble sett i sammenheng. Siden 1980-årene har staten i større grad overlatt lønnsutviklingen til organisasjonene og den frie forhandlingsrett.