feministisk teologi

I begynnelsen ble det arbeidet mye med å synliggjøre alt det som kunne letes frem om kvinner i Bibelen og i kirkehistorien. Slik vet vi mye mer enn før om kvinners religiøse tenkning, liv og historie. Det ble tidlig klart at denne nye kunnskapen ikke enkelt lot seg tilordne den etablerte teologi, som av dyptgripende årsaker hadde fortiet slike kvinnetradisjoner. Dette førte til en fundamental kritikk av kjønnsblindheten i tradisjonell teologi, karakterisert som patriarkalsk og mannssentrert (androsentrisk). Tradisjonell teologi har godtatt og underbygd at mannen er den menneskelige primærvariant, og det guddommelige og det mannlige har gjensidig forsterket hverandre når Gud er blitt beskrevet i mannlige kategorier. Kvinner har vært bestemt gjennom sitt forhold til menn, som datter, hustru og mor, og kvinnesynet har vært preget av kjønnsklisjeer; f.eks. er fortellingen om Eva brukt til å belegge at kvinnen er en fristerinne, men også svak og lett å friste, slik at hun trenger å beskyttes mot seg selv.

For å få frem et kvinneperspektiv og en alternativ kunnskap blir kildene lest på nytt ved hjelp av «mistankens hermeneutikk». Hensikten er å finne ut hva kan de fortelle på tross og på tvers av den patriarkalske interesse som har preget bibelske forfattere og kirkefedre.

Ny kunnskap og kritisk innsikt har bidratt til en ganske mangfoldig kvinneteologisk nytenkning (rekonstruksjon). Til tross for store forskjeller og også skarp uenighet innenfor kvinneteologien finnes visse fellestrekk: Kvinners erfaring er like gyldig som menns, og er en vesentlig kilde til teologisk refleksjon; kvinner er selvstendige religiøse subjekter; språklige uttrykk og termer skal tydelig inkludere kvinner; forestillinger om synd, skyld og soning skal ikke brukes til å ramme kvinner spesielt, pålegge dem en særlig selvoppofrelse, og unnskylde mishandling; gudsbildet kan ikke begrenses av mannlighet; det skal enten berikes med nye, også kvinnelige, trekk, eller vekten bør ligge på at Gud er hinsides enhver menneskelik beskrivelse.

Noen kvinneteologer mener at den kristne religion er uløselig knyttet til patriarkalske verdier. De regner seg som «post-kristne» og har i noen tilfeller tatt opp gamle gudinnemyter og livsfornyelsesriter som en alternativ tradisjon og bekreftelse av kvinnelig kroppslighet og skaperkraft. Hvorvidt de organiserer seg i egne kvinnekulter, varierer.

I Norge, som i mange andre land, har kvinneteologien stort sett vært en teologisk fornyelsesbevegelse på kristen grunn. Den har inngått i kampen for kvinners frigjøring og likestilling i kirke, hjem og samfunn, og har spilt en viktig rolle i debatten om kvinnelige prester. I senere tid har arbeidet med etiske spørsmål, særlig kvinnemishandling, stått sentralt, og man har forsøkt å fornye gudstjenestespråket.

• feminisme
• teologi