kvinnebevegelsen

Se også feminisme, Norge (familie- og likestillingsspørsmål) og tilsvarende avsnitt under et utvalg andre land.

Fremveksten av en organisert kvinnebevegelse i den vestlige verden hadde sin spede begynnelse på slutten av 1700-tallet i Europa og de britiske koloniene i Nord-Amerika. I Danmark-Norge ble ideer om samfunnsrettigheter for kvinner fremmet av flere forfattere, bl.a. Ludvig Holberg. Men allerede i 1404 skrev franske Christine de Pisan (ca. 1364–1430) den første kjente feministiske kritikken, Skatten i kvinnenes by (publisert 1497).

Opplysningstiden, fra slutten av 1600-tallet til den franske revolusjon i 1789, var primært et paradigmeskifte for intellektuelle britiske og franske menn, men allerede i 1680- og 1690-årene dannet franske kvinner fra borgerskapet sine salons, der de nye kulturelle, politiske og filosofiske ideene ble diskutert og spredt. Salongene fungerte som utdannelsessted for kvinner som brakte med seg døtre og slektninger, samt at mannlige diktere, filosofer og politikere stadig ble invitert. Mange av disse ideene ble så publisert og offentliggjort for den lesekyndige befolkningen.

Man fant lignende samlingspunkter omkring intellektuelle kvinner i England. De mest kjente var Catherine Sawbridge Macaulay, som skrev Englands historie i åtte bind, History of England from the Accession of James 1st (1763–78) og Mary Wollstonecraft, som i 1792 skrev et temperamentsfullt skrift om kvinnenes rettigheter, direkte inspirert av kvinnenes opptreden under den franske revolusjon.

I 1791, to år etter den franske revolusjon, hadde Marie Olympe de Gouges omskrevet Menneskerettighetserklæringen av 26. august 1789, til også å gjelde kvinners juridiske og økonomiske rettigheter (Kvinnenes Rettighetserklæring). Fem år senere, i 1796, krevde nordamerikanske Abigail Adams, som var gift med John Adams, USAs 2. president, at kvinners rettigheter måtte lovfestes i den nye uavhengighetserklæringen. Dette skjedde ikke, men feministiske ideer ble dermed sådd.

Mange andre kvinnelige forfattere tok opp den feministiske tråden på 1800-tallet; de mest kjente er trolig George Sand og Flora Tristan. Også de utopiske sosialistene, spesielt Charles Fourier, talte kvinnenes sak. For middelklassens kvinner var det John Stuart Mills bok On the Subjection of Women (Kvinnenes underkuelse) fra 1869 som ble mest betydningsfull, den ble til og med kalt «kvinnesakens Bibel». For de sosialistiske kvinnene ble August Bebels Die Frau und der Sozialismus (Kvinnen og sosialismen,1879) den mest innflytelsesrike boken.

Den industrielle revolusjon førte med seg en begynnende oppløsning av familien som den eneste sosialt akseptable økonomiske enhet, og dette åpnet veien for mange kvinner til lønnet arbeid. Kvinnelig arbeidskraft ble tatt i bruk fra første stund, og allerede på slutten av 1700-tallet var antall kvinner i de engelske bomullsspinneriene høyere enn antall menn. Siden kvinnenes inntekt ble sett på som kun en tilleggsinntekt for familien, kunne kvinnelønningene settes mye lavere enn mennenes, halvparten eller enda lavere. Dette var en av grunnene til at kvinner (og barn) ble så ettertraktet som arbeidskraft i industrien. Kvinnene kom dermed til å bli en særlig hardt utbyttet del av arbeiderklassen. I tillegg utgjorde de lave lønningene deres en trussel mot lønnsnivået for de mannlige arbeiderne. Disse forholdene la grunnlaget for en bevegelse blant arbeiderkvinnene som ble en del av arbeiderbevegelsen. I motsetning til den intellektuelle og borgerlige kvinnebevegelsen var arbeiderkvinnene samlet i kraft av et klassefellesskap, mer enn deres samfunnsposisjon som «undertrykte kvinner».

Etter som industrien vokste frem, overtok fabrikkene og samfunnet stadig flere av de oppgavene som tidligere hadde vært utført i familien. Spesielt gikk dette ut over kvinnenes tradisjonelle arbeidsoppgaver. Husarbeidet ble rasjonalisert som følge av den tekniske utviklingen, og samfunnet begynte å ta medansvar for omsorg for gamle og syke, oppdragelse og undervisning av barn og lignende. Virkningene ble dramatiske for kvinner fra middelklassen. Behovet for kvinnelig arbeidskraft i familien sank, og kvinner som ikke var gift, ble stående som uforsørget. Dette problemet ble ytterligere forverret ved at ekteskapsfrekvensen sank i løpet av 1800-tallet og antallet ugifte kvinner økte.

Å gå ut i lønnsarbeid var for middelklassekvinnene ingen enkel utvei. For det første var de utelukket fra alle yrker som svarte til deres stand, for det andre var det å tjene til sitt eget brød ifølge tidens kvinneideal i seg selv en degradering for en kvinne. Løsningen ble for mange å tilby sin arbeidskraft mer eller mindre gratis til disposisjon i undervisning, sykepleie eller frivillige organisasjoner mot å bli forsørget. For de kondisjonerte klassene ble de uforsørgede kvinnene et så merkbart og plagsomt samfunnsproblem at en del av restriksjonene mot kvinner i yrkeslivet etter hvert ble myket opp. Disse kvinnene hadde makt gjennom slektskap og bekjentskaper, og gjennom effektivt diplomati og lobbyvirksomhet klarte de borgerlige kvinnene å presse gjennom en mengde endringer. I de fleste europeiske land ble det i løpet av 1800-tallet innført handelsfrihet, myndighet og arverett for ugifte kvinner.

Den raske utviklingen i handel, transport, bankvesen og undervisning skapte også mange nye akseptable arbeidsplasser for middelklassekvinnene. Den nye posisjonen kvinnene erobret, gjorde den gamle utestengingen av dem fra de fleste samfunnsmessige rettigheter til en anakronisme.

Organisert kvinnebevegelse

Det var i USA den første formelle organiseringen av kvinner fant sted. Kvinner fra avholdsbevegelsen og antislaveribevegelsen tok initiativ til det første kvinnesaksmøtet i Seneca Falls i 1848. Det var ressurssterke, religiøse middelklassekvinner, som Susan B. Anthony, Elisabeth Cady Stanton, Lucretia Mott og Lucy Stone, som var drivkreftene bak møtet. Disse kvinnene ble senere også pådrivere til etableringen av en mengde amerikanske kvinnestemmerettsforeninger og andre kvinnerettighetsorganisasjoner. Etter den amerikanske borgerkrigen hadde synet på slaveri og raseproblematikken splittet kvinnesaksforeningene, og Stanton og Anthony dannet i 1869 The National Women's Suffrage Association. Svarte middelklassekvinner organiserte seg i mer lukkede klubber i løpet av 1880–90-årene, og i 1895 samlet de seg i en egen landsorganisasjon. Etter hvert tok de amerikanske kvinnene initiativ til flere internasjonale «kvinnekonferanser», bl.a. i Washington i 1887, da The International Council of Women (Det internasjonale kvinneråd) ble stiftet.

Den amerikanske bevegelsen ble et forbilde for kvinnesaksforkjempere i hele Europa. En organisert kvinnebevegelse vokste frem i Storbritannia i 1850-årene, i Tyskland i 1860-årene, mens det i foregangslandet Frankrike først kom i 1870-årene, primært pga. innstrammingene som var blitt innført med Code Napoléon i 1804. Kvinnesaksforkjemperne krevde i første omgang adgang for kvinner til intellektuelle yrker, og dermed også til universitetene. Gjennombruddet på dette området skjedde også i USA, der den første kvinnelige legen ble utdannet i 1850, den første kvinnelige professoren ble utnevnt i 1852 og den første kvinne oppnådde doktorgraden i 1877. Storbritannia fikk sin første kvinnelige lege i 1859, mens universitetet i Paris ble åpnet for kvinner i 1868. I Tyskland fikk kvinnene adgang til universitetene først i 1890-årene. Norge fikk sin første kvinnelige student 1882 (Cecilie Thoresen Krog), og fra 1884 ble universitetet åpent for kvinner.

Parallelt med kampen for adgang til universitetsutdanning og intellektuelle yrker gikk kampen om kvinnenes politiske rettigheter. Også her førte USA an, særlig som en følge av kvinnenes aktive innsats under borgerkrigen 1861–65 og deres sterke posisjon innen avholdsbevegelsen og religiøse bevegelser. I statene Utah og Wyoming fikk kvinnene stemmerett allerede i 1869 og 1870.

Fra slutten av 1860-årene vokste det frem en kvinnestemmerettsbevegelse i Storbritannia, og noe senere i andre land. På en kongress i Berlin i 1904 ble The International Women Suffrage Alliance dannet som en sammenslutning av nasjonale stemmerettsorganisasjoner. Størst omfang fikk kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, der den største organisasjonen, ledet av Millicent Garrett Fawcett, hadde 90 000 medlemmer før den første verdenskrig.

I det siste tiåret før den første verdenskrig vokste det frem en mer militant retning innen den britiske stemmerettsbevegelsen, de såkalte suffragettene. Under ledelse av Emmeline Pankhurst tok de i bruk svært drastiske midler og metoder for å oppnå stemmerett, og de skapte stor blest om kvinnestemmerettsspørsmålet langt utenfor sitt eget land. De britiske kvinnene oppnådde imidlertid ikke stemmerett før etter den første verdenskrig. Med unntak av New Zealand, Australia, Finland, enkelte stater i USA og Norge var kvinnene overalt uten stemmerett da krigen brøt ut i 1914.

Kvinnene fra arbeiderklassen spilte en aktiv rolle allerede tidlig i kvinnebevegelsens historie. De var blant de mest initiativrike og pågående under den store franske revolusjon og også under revolusjonene i Europa på 1800-tallet. Arbeiderkvinnene markerte seg i julirevolusjonen i Frankrike 1830, under Lyon-oppstanden i Frankrike 1834, under revolusjonene i Frankrike og Tyskland 1848 og også i den britiske chartistbevegelsen. Særlig var innsatsen stor under Pariskommunen 1871. Vendepunktet i arbeiderbevegelsens syn på kvinnespørsmål kom med stiftelsen av Den annen internasjonale i Paris 1889. På stiftelseskongressen deltok flere kvinnelige representanter, bl.a. Clara Zetkin fra Tyskland, som var toneangivende i utformingen av det som skulle bli Den annen internasjonales kvinnepolitikk. Pariskongressen erklærte at arbeiderne hadde plikt til å oppta de kvinnelige arbeiderne i sine rekker med like rettigheter, og den krevde prinsipielt samme lønn for samme arbeid, uansett hvilket kjønn som utførte det. Dermed var kravene formelt knesatt, om de ikke akkurat fikk gjennomslag i praktisk politikk.

Etter 1889 vokste det frem mange fagforeninger og politiske foreninger blant arbeiderkvinnene, og en permanent organisert arbeiderkvinnebevegelse ble skapt. Kvinnene i den tyske arbeiderbevegelsen var spesielt selvstendige og aktive, og fra 1891 utgav de tidsskriftet Die Gleichheit (Likheten) med Clara Zetkin som redaktør. Den annen internasjonale tok også initiativet til flere internasjonale sosialistiske kvinnekongresser, den første i Stuttgart 1907. Her ble det fattet vedtak om opprettelse av et internasjonalt kvinnesekretariat med Clara Zetkin som leder og med Die Gleichheit som formidlingsorgan.

Arbeiderkvinnenes bevegelse bar preg av å være et barn av arbeiderbevegelsen, og hadde fra første stund en klar politisk forankring. Av spesielle kvinnespørsmål var det kravene om stemmerett, om særvern av kvinner i industrien og om likelønn som stod mest sentralt. De sosialistiske arbeiderkvinnene var blant de første til å reise krav om alminnelig barnebegrensning og til å kjempe for at straffereaksjonene overfor kvinner som fikk utført abort, skulle bortfalle.

Forholdet mellom den borgerlige kvinnesaksbevegelsen og arbeiderkvinnenes bevegelse var ikke alltid det beste. På grunn av ulik bakgrunn og livssituasjon hadde de stort sett forskjellig interessefelt, men i en del spørsmål var det også interessemotsetninger mellom dem som førte til strid. Kvinnesaksforkjemperne motarbeidet f.eks. arbeiderkvinnenes krav om særvern, fordi de mente at det stred mot prinsippet om likestilling. Et slikt særvern ville innebære at kvinner ikke fikk lov til blant annet å ha nattarbeid, og det ville begrense kvinners mulighet til lønnet arbeid, slik kvinnesaksforkjemperne så det.

I mange land oppstod det også harde konflikter mellom hushjelpene og deres kvinnelige arbeidsgivere da hushjelpene begynte å organisere seg. I flere spørsmål kom også de politiske skillelinjene til å virke splittende; det gjaldt f.eks. holdningen til allmenne stemmerettsutvidelser og sosiale reformer, til streik og andre aksjoner blant arbeiderne og til ulike internasjonale spørsmål. Kvinnebevegelsen var delt i to leire, i en borgerlig, intellektuell bevegelse som var samlet i sin kamp for å forbedre kvinners rettigheter, og i en sosialistisk arbeiderbevegelse bestående av kvinner som kjempet for bedre arbeidsvilkår og -rettigheter.

Under den første verdenskrig ble spørsmålet om holdning til krigen sentralt også i kvinnebevegelsen, og ulike standpunkter førte til stor splittelse. Mange av de borgerlige kvinneorganisasjonene som før krigen hadde vært pasifistiske, så det nå som en sentral oppgave å mobilisere kvinnene til aktiv innsats på hjemmefronten, i hjelpearbeid og i arbeidslivet. Mange av middelklassens kvinner som holdt fast ved det pasifistiske standpunktet, organiserte seg 1915 i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. Den fikk underavdelinger i en rekke land, i Norge ble den etablert allerede samme år. Arbeiderkvinnenes organisasjoner gikk stort sett imot krigen i tråd med Den annen internasjonales politikk. Men også innenfor arbeiderbevegelsen førte krigen til splittelse. 1917 måtte Clara Zetkin gå av som redaktør for Die Gleichheit på grunn av hennes agitasjon mot krigen, og det internasjonale kvinnesekretariatet gikk i praksis i oppløsning.

I løpet av krigen ble kvinnene trukket ut i arbeidslivet i stort omfang, fordi store deler av den mannlige befolkningen deltok ved fronten. Mange arbeidsområder som tidligere hadde vært forbeholdt menn, ble nå åpnet for kvinner. Dette lettet også situasjonen for middelklassens kvinner som tidligere hadde hatt problemer med å finne sosialt akseptabelt arbeid. Gamle oppfatninger om hva slags arbeid kvinner var i stand til å utføre, ble nå byttet ut med nye, fordi kvinnene viste seg å klare det arbeidet de ble satt til, like bra som menn. Også gifte kvinner ble oppfordret til å ta arbeid, og forholdene ble lagt til rette blant annet ved bygging av barnehager. I noen få år hersket det i de krigførende landene en situasjon med forholdsvis stor likhet i arbeidsforhold for kvinnelige og mannlige arbeidere.

Det som skjedde under krigen, skapte forutsetninger for endringer i kvinnenes økonomiske, politiske og juridiske stilling. I samme retning virket de politiske revolusjonene som fulgte i krigens kjølvann, spesielt revolusjonen i Russland. Den sosialistiske oppbyggingen av landet førte med seg stort behov for arbeidskraft, og som det eneste landet i Europa hadde Sovjetunionen gjennom hele mellomkrigstiden en kraftig økning av antall kvinner i arbeidslivet.

I en rekke land fikk kvinnene nå stemmerett, og flere andre reformer ble gjennomført eller kom på dagsorden. Kvinnestemmeretten ble allikevel stort sett en skuffelse for de aktive kvinnene. Det viste seg at den ikke automatisk førte til likestilling og likeverd på andre områder, eller til at kvinner og kvinnespørsmål fikk en mer sentral plass i politiske sammenhenger. Dette førte naturlig nok til en viss stagnasjon i kvinnebevegelsen.

Den økonomiske og politiske fremgang europeiske og nordamerikanske kvinner hadde tilegnet seg i løpet av krigen, stoppet umiddelbart etter krigen. Tusenvis av kvinner mistet arbeidet i industrien og det offentlige da mennene vendte hjem fra fronten. De kvinnene som ble igjen i arbeidslivet, måtte stort sett nøye seg med de hardeste og dårligst betalte jobbene. Kvinnenes andel av arbeidsstokken gikk tilbake og stabiliserte seg i de fleste landene på et nivå som var det samme eller litt lavere enn før 1914.

Den økonomiske krisen i mellomkrigstiden gikk selvfølgelig også hardt ut over kvinnene. Som følge av arbeidsløsheten ble det i land etter land innført restriksjoner mot kvinnearbeid, spesielt var de gifte kvinnene utsatt. Begrensninger i kvinnenes rett til arbeid ble lovfestet i en rekke land. I Irland ble det i 1923 lovfestet at kvinner skulle miste sitt lønnede arbeid i det offentlige ved ekteskapsinngåelse, og det private næringsliv fikk nå rett til å si opp kvinner på samme grunnlag. I enda flere land, som i Norge, ble begrensninger innført i enkelte kommuner eller yrkesgrener.

Denne politikken ble ført med størst konsekvens av de fascistiske regimene. I 1932 ble det innført en rett til oppsigelse av gifte kvinner i Tyskland, i 1933 ble denne avløst av en plikt til å si dem opp. Ugifte kvinner ble dirigert over til såkalt spesielt «kvinnelig» arbeid, blant annet ved hjelp av visse særvernsbestemmelser som utelukket dem fra flere yrker. På den annen side ble de sterkt oppmuntret til å ta arbeid som hushjelper eller sykepleiere, og ekteskap og barnefødsler ble belønnet ved ekteskapslån, skattelettelser og lignende. I hele den vestlige verden ble kvinnens reproduksjon og morsrolle forherliget, og de mest ekstreme uttrykkene fant man trolig i tysk og italiensk propaganda. I Italia ble kvinnenes adgang til høyere utdanning begrenset, kvinnenes lønninger ble senket til 50 % av mennenes, og 1938 ble kvinneandelen i offentlig og privat virksomhet begrenset oppad til 10 %.

Angrepene på kvinnearbeidet skapte stor debatt og bevegelse. Restriksjonene ble aktivt eller passivt støttet av en del fagforeninger og motarbeidet av andre. Fra kvinnesakshold var reaksjonene fra første stund sterke, og kvinnebevegelsen hadde et visst oppsving som følge av de åpenlyse angrepene på kvinnenes rettigheter. Mange kvinnelige yrkesgrupper protesterte også mot restriksjonene både nasjonalt og på internasjonale konferanser. 1933–34 nådde innskrenkningene av kvinnearbeidet sitt høydepunkt. Etter dette ble en del av bestemmelsene trukket tilbake, blant annet som følge av den kraftige motstanden. Også førkrigskonjunkturene med økt behov for arbeidskraft gjorde sitt for å bedre kvinners stilling på arbeidsmarkedet. I Tyskland ble kvinnene igjen trukket ut av hjemmene og inn i industrien igjen i stort omfang de siste førkrigsårene.

Den annen verdenskrig førte til et nytt oppsving i kvinnebevegelsen i og med kvinnenes massive deltagelse i motstanden mot fascismen i en rekke land. Kvinnene deltok både med passiv motstand og i aktiv sabotasje og militær kamp. Situasjonen førte til at de tidligere skillelinjene mellom den borgerlige kvinnebevegelsen og arbeiderkvinnebevegelsen til en viss grad ble utvisket. Dette kom til å prege kvinnebevegelsen også etter krigen. 1945 ble Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund (KDV) stiftet i Paris for å samle kvinner til fortsatt kamp mot fascisme. På stiftelseskongressen deltok kvinner både fra borgerlige og sosialistiske organisasjoner. Også på nasjonalt plan ble det gjort flere forsøk fra kvinneorganisasjonene på å fortsette det brede samarbeidet som var blitt etablert under krigen. Samarbeidet varte imidlertid ikke lenge. Den kalde krigen og de skarpe politiske skillelinjene som fulgte i kjølvannet av den, kom til å prege kvinnebevegelsen og føre til ny splittelse. KDV, som i de første årene var en innflytelsesrik organisasjon, ble nå stemplet som en kommunistisk dekkorganisasjon. Den ble forbudt i flere vestlige land, og 1954 mistet den sin konsultative status i FN.

Også de gamle kvinneorganisasjonene gikk i 1950- og 1960-årene inn i en periode med stagnasjon eller tilbakegang. Medlemmene var stort sett konservative eldre kvinner som hadde erfaring fra kvinnebevegelsens tidligere perioder. Rekrutteringen blant yngre kvinner var ubetydelig og interessen for kvinnespørsmål tilsynelatende liten. Først på slutten av 1960-årene skjedde et nytt oppsving for den organiserte kvinnebevegelsen, og denne gangen kraftigere og mer omfattende enn noen gang siden slutten av 1800-tallet. I løpet av få år vokste det frem et mylder av kvinneorganisasjoner og kvinnegrupper over hele den vestlige verden.

Den nye kvinnebevegelsen

Bevegelsen vokste først frem i USA. Kvinnene kom fra middelklassen og var ofte aktive i andre protestbevegelser. De samlet seg i små lokale bevisstgjøringsgrupper, og ut fra felles erfaring formet de slagordet «Det personlige er politisk». Noe av den nye kvinnebevegelsens styrke var at den problematiserte kvinnelighet, moderskap og kjønnsrelasjoner. Dette var fenomener som tidligere var sett på som entydige og udiskutable. Kvinnebevegelsens feministiske ideologi ble å søke å definere kjønnssystemer og verdier på måter som svarte til den virkeligheten kvinnene selv opplevde.

1966 ble The National Organization for Women (NOW) stiftet. I starten fungerte den som en tradisjonell kvinnesaksorganisasjon, men i 1967 var den med og arrangerte en protestmarsj av kvinner til Washington mot krigen i Vietnam. Dette ble startskuddet for en rekke nye, separate kvinnegrupper som tok ulike standpunkter til at kvinnesak og politikk skulle blandes.

Den amerikanske kvinnebevegelsen fikk stor innflytelse på fremveksten av en ny kvinnebevegelse i Europa, ikke minst gjennom forfattere som Betty Friedan og Kate Millett. Franske Simone de Beauvoirs bok Le Deuxième Sexe (Det annet kjønn) fra 1949 ble på slutten av 1960-årene oversatt til en mengde andre språk, og fikk enorm betydning for fremveksten av yngre intellektuelle feminister både i Europa, Australia og i USA.

I begynnelsen av 1970-årene vokste europeiske kvinnegrupper etter mønster av det amerikanske frem i land etter land. Imidlertid hadde kvinnebevegelsen de aller fleste steder også røtter i nasjonale forhold, først og fremst i ulike radikale bevegelser, i det akademiske ungdomsopprør og streikebevegelser som oppstod i slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-årene. De som først og fremst drev frem den nye kvinnebevegelsen, var yngre, intellektuelle kvinner som hadde opplevd husarbeid og barnepass som et hinder for å gjøre en innsats i det yrket de ønsket seg eller i det politiske liv. Selv om det i den vestlige verden stort sett var gjennomført formell likestilling, erfarte de at det fantes mange små og store hindringer for en reell likestilling, og selv i politisk radikale kretser var det kvinnene som ble overlatt ansvaret for hus og barn. Og selv i de landene hvor likelønn var lovfestet, var kvinnene i virkeligheten fortsatt underbetalt i forhold til menn. I praksis kunne kvinnene fremdeles ikke velge om og når de ville ha barn, om og når de ville delta i arbeidslivet eller i samfunnslivet for øvrig. Helt frem til begynnelsen av 1980-årene førte restriktiv abortlovgivning, mangel på informasjon om familieplanlegging og prevensjon, manglende barnehagetilbud og mangel på arbeidsplasser til at mange kvinner i den vestlige verden stod uten et reelt valg.

Den nye kvinnebevegelsen hadde skapt økt interesse for kvinnespørsmål og kjønnsproblematikk verden over. Også de tradisjonelle kvinneorganisasjonene merket oppsvinget og fikk økt tilslutning fra yngre kvinner. De sentrale kvinnekravene oppnådde støtte langt utenfor de aktives rekker, og også myndigheter og etablerte politiske partier har måttet ta kvinnespørsmål alvorlig i større grad enn tidligere. Kvinnene har også oppnådd nye reformer i løpet av de siste årene; blant annet er det i mange land gjennomført en liberalisering av prevensjons- og abortlovgivningen (i Norge skjedde dette 1978). Det katolske Irland er nå (2005) det eneste landet i Europa hvor abort fremdeles er forbudt, og det er interessant å merke seg at det her fremdeles er en svært sterk kvinnebevegelse.

Høydepunktet i den nye bevegelsen ble markert gjennom FNs internasjonale kvinnetiår 1976–85, og det ble holdt internasjonale kvinnekonferanseri Mexico 1975, København 1980, Nairobi 1985 og Beijing i 1995. Kvinnekonvensjonen har blitt ratifisert av de fleste FN-landene etter at den ble vedtatt 1979. Kvinnebevegelsens omfang og aktivitet har sunket betraktelig i vår del av verden, mens det har vokst frem en ny og sterk kvinnebevegelse mange steder i Asia og den tredje verden. Den har til dels røtter i tradisjonell vestlig kvinnebevegelse, som også fikk en viss utbredelse i koloniene, men særlig i kolonienes kamp for økonomisk og nasjonal uavhengighet. Den moderne kvinnebevegelsen i både Australia og Japan hadde sitt utspring på slutten av 1960-tallet i anti-Vietnam-kampanjer og universitetenes politiske bevisstgjøring. Det er hovedsakelig gjennom store internasjonale konferanser at kvinnebevegelsens politikk og ideologi har nådd ut til den tredje verden, og blant annet den Internasjonale Konferansen om Befolkning og Utvikling som ble holdt i Kairo i 1994, vitner om dette. Den fokuserte på kvinners reproduktive helse, og det ble fastslått at utdanning for kvinner er selve svaret på hvordan man skal oppnå barnebegrensning i den tredje verden. Det lyktes å vedta nye formuleringer om kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, og selv om oppmerksomheten i hovedsak ble viet kvinner, ble menns og fedres rolle og ansvar også hyppig trukket frem.

Den feministiske ideologien i den vestlige verden fra 1990-årene og fremover bærer preg av at mange av kvinnebevegelsens krav fra 1960- og 1970-årene langt på vei er innfridd. Feministiske ideer i tidligere østblokkland og den tredje verden, derimot, har nå begynt på å få organisert oppslutning og så vidt kommet på agendaen i andre land. På tross av at kvinnebevegelsens krav blir sterkt motarbeidet av religiøse fundamentalister i mange land, viste kvinnekonferansen i Beijing høsten 1995 at det fremdeles er sterkt behov for organiserte kvinnebevegelser og at feministisk ideologi fortsatt er i fremmarsj og blir stadig mer verdensomspennende.