Til forsiden

Logg inn

kvener

Innhold

gammelt folkenavn som er kjent allerede fra Ottars beretning som ble nedtegnet ved hoffet til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet (norrønt kvenir, kvænir, omtalt som cwenas hos kong Alfred). I dag brukes navnet om folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge. Betegnelsen kvener er etablert som en offisiell gruppebetegnelse som brukes i forskningsmiljøer og av norske myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner. Gruppenavnet kvener er også i utstrakt bruk i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppa. Men en del av dem som definisjonen omfatter, ønsker ikke å kalle seg for kvener fordi de oppfatter betegnelsen som nedlatende. De ønsker å bli omtalt som norskfinner, finskættede, eller etterkommere av finske innvandrere.

Kvenene er offisielt anerkjent som nasjonal minoritet i og med Stortingets ratifikasjon i 1998 av Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Historikk

Den geografiske betegnelsen ”Kvenland” er brukt både i Ottars beretning og i flere av Snorres konge- og ættesagaer. Trolig dreier det seg om de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Navnet kommer da også antakelig av et ord som betyr 'lavtliggende, fuktig land'

I de eldste skattemanntallene for Nord-Norge fra 1500-tallet kan vi av og til finne personer med tilnavn som ”Quæn” eller Qvæn”. Men det var neppe noen omfattende flyttebevegelse så tidlig. Innvandringen av større grupper av kvener til Finnmark begynte i første halvdel av 1700-tallet. Tradisjonelt har denne innvandringen blitt forklart med krigshandlingene under den store nordiske krig (1700-1721) og uår i Finland. En rekke kilder forteller om rømming fra soldatutskriving og sult. Nyere forskning vektlegger imidlertid også mer grunnleggende økonomiske og demografiske faktorer. Det var høy befolkningsvekst i de finske bondebygdene, og stadig etterspørsel etter landbruksjord førte til at folk søkte seg nordover og vestover. Flyttingen til Norge var på denne tida ikke innvandring i streng forstand av ordet, det vil si flytting over en statsgrense. Grensa mellom Norge og Sverige fram til Varanger ble ikke fastlagt før i 1751, og grensa videre østover ble ikke trukket før i 1826.

Kvenene etablerte seg i noen av de beste landbruksområdene i i det indre av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, delvis så langt sørover som til Ofoten og østover til Varanger. De kombinerte landbruk med fjordfiske og laksefiske i elvene. Kvenene kom ofte i konflikt med næringsinteressene til den samiske befolkninga både når det gjaldt jorda, skogen og fisket. Men møtet mellom kvener og samer var også preget av samarbeid og gjensidig tilpasning ikke minst gjennom ekteskap på tvers av de etniske grensene.

På 1700-tallet hadde de norske embetsmennene i området vanligvis et positivt syn på de innvandrende kvenene som de mente førte til stabil bosetting og økonomisk vekst. Det ble særlig framhevet at kvenene var dyktige og arbeidsomme jordbrukere, og at de også brakte med seg viktige håndverksferdigheter innafor, smedarbeid, tømring og tjærebrenning.

Tida fra ca 1830 er kalt den andre fasen i den finske utvandringen til Nord-Norge. Etableringen av et kopperverk i Kåfjord i Alta 1826 førte til en omfattende arbeidsinnvandring. Verket drev til dels direkte verving av arbeidere i Tornedalen og finsk Lappland. Fra om lag 1840 førte det sterke oppsvinget i fisket i Varangerfjorden til en betydelig innflytting til Vadsø og fiskeværene i Øst-Finnmark. På denne tida finner vi også kvener som ishavsskippere og som håndverkere, arbeidere og tjenestefolk i de voksende byene og fiskeværene.

Ved folketellinga i 1845 ble det registrert omlag 1000 kvener i det nåværende Troms fylke. I Finnmark var antallet ca 1700, og der utgjorde de 13 % av befolkningen. I 1875 hadde antallet økt til 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Kvenene utgjorde åtte prosent av befolkninga i Troms og hele 25 prosent av befolkninga i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn var imidlertid andelen av kvener betydelig høyere. Særlig omfattende var den kvenske bosettingen i Vadsø hvor kvenene i 1870-åra utgjorde om lag 60 prosent av folketallet.

Generelt hadde kvenene et bosettingsmønster som var preget av etnisk konsentrasjon. Både i Alta og Vadsø utviklet det seg egne kvenbyer og vi finner også fiskevær som nesten bare var bebodd av kvener, de ble da også kalt kvenvær. Den tette bosetningen bidro til at både språk og særegne kulturtrekk ble opprettholdt over flere generasjoner. Religionen bidro også til å opprettholde språket. Mange av kvenene var aktive læstadianere, og innafor denne bevegelsen ble det lagt vekt på å bruke morsmålet ved forkynnelse og bønn. Også en del lutherske prester utafor læstadianer-bevegelsen argumenterte for kvenenes rett til religiøs opplæring på morsmålet.

I andre halvdel av 1800-tallet satte imidlertid norske myndigheter inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener, og selv om det enkelte steder ble undervist på finsk helt til 1936, gikk bruken av språket sterkt tilbake. Denne politikken hadde sammenheng med sterke nasjonalistiske strømninger i det norske samfunnet. Forestillingen om «én nasjon – ett folk – ett språk», ispedd mer eller mindre uttalte rasistiske holdninger, ble framherskende, og de som ikke passet inn, ble betraktet med skepsis. Samer og kvener ble sett på som fremmedelementer, og siden de til dels også bodde i områder som grenset til Russland/Finland (Finland var 1809–1917 et storfyrstedømme under tsar-Russland), ble de til en viss grad betraktet som en potensiell sikkerhetsrisiko.

Fornorskingspolitikken førte blant annet til forbud mot å bruke kvensk/finsk språk i skole og kirke. Jordsalgsloven av 1902 rammet både kvener og samer. Her ble det innført en bestemmelse om at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Selv om bestemmelsen i liten grad ble praktisert, bidro den til nedsettende holdninger og til en stigmatisering som fikk mange til å fornekte, eller i alle fall fortie, sin identitet som kvener eller samer. Likevel ble kvensk språk og kultur holdt relativt godt i hevd fram til andre verdenskrig i de fleste «kvenbygdene» i Nord-Norge.

Dagens situasjon

Antall

Det foreligger ingen offisiell statistikk over hvor mange som regner seg som kvener i dag. I offentlige dokumenter brukes ofte tallet 10-15 000. Kvenske organisasjoner har i noen tilfeller brukt tall som 30-50 000. I en helseundersøkelse fra 1987-1988 oppga over 18 000 voksne personer i Finnmark (det vil si nærmere ¼ av befolkningen) at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn. Det finnes omlag 2000-8000 personer som snakker kvensk/finsk i dag, avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn. Fornorsking og giftemål over etniske grenser har ført til at den sosiale identiteten til en del av kvenene omfatter både kvensk/finske, norske og samiske elementer.

Språk

Kvensk er et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli (tornedalsfinska) i Sverige og med nordfinske dialekter. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk fra år 2000. I Norge fikk kvensk språk samme statusen i 2005. De kvenske dialektene utviklet seg i en lang periode mer eller mindre uavhengig av språkutviklingen som skjedde i Finland, og til slutt var forskjellene såpass store at man kunne snakke om forskjellige språk. Kvensktalende og finsktalende kan på noen områder ha problemer med å forstå hverandre. Det dreier seg særlig om ordforrådet knyttet til moderne liv og samfunn. Der riksfinsk språk har egne ord for å beskrive for eksempel det politiske liv, har kvensk gjerne lånt disse ordene fra norsk.

Den gamle fornorskningspolitikken hadde gitt anledning til en viss bruk av minoritetsspråkene som hjelpespråk i skoleundervisningen. For det kvenske/finske språks vedkommende falt denne muligheten bort ved skoleloven av 1936. Holdningspresset var betydelig ved at både foreldre og barn ble fortalt om at veien til en framtid for barna gikk via det norske språket, mens kvensk/finsk representerte en hindring og et bastardspråk. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk ble opphevet i slutten av 1960-årene (i grunnskolen først i 1980). I dag undervises finsk som B- eller C-språk ved flere videregående skoler i Nord-Norge, og språket fikk status som andrespråk i kvenbygdene i Nord-Troms og Finnmark i 1996.

I dag er kvensk som undervisningsspråk i norsk skole sidestilt med finsk. Arbeid for å utvikle kvensk til skriftspråk begynte for alvor i 2007 og pågår fremdeles. Først i 2012 forelå det lærebøker på kvensk til bruk i grunnskolen. Universitetet i Tromsø gir undervisning i kvensk språk, kultur og litteratur.

Kultur- og forskningsinstitusjoner

De senere årene er det etablert flere kultur- og forskningsinstitusjoner med mål om å fremme kvensk språk og kultur. Kainun institutti – Kvensk institutt ble stiftet i 2005. Instituttet ligger i Pyssyjoki/Børselv i Porsanger kommune. Kvensk institutt er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Instituttet drives med en grunnstøtte fra Kirke- og kulturdepartementet. Instituttets nasjonale oppgaver er å etablere og drifte et kvensk språkråd samt å drive opplysningsarbeide om språk og kultur.

Kvensk språkråd ble dannet i april 2007. Dette skal være et rådgivende organ, som i skal utvikle retningslinjene for å skape et nytt kvensk skriftspråk, og å samle trekkene fra de forskjellige kvenske dialektene.

Halti kvenkultursenter er et interkommunalt selskap som eies av kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen og Troms fylkeskommune. Senteret ligger på Storslett i i Nordreisa kommune. Blant senterets viktigste oppgaver er styrking av det kvenske språkets stilling, arbeid for kvenske rettigheter i henhold til internasjonale konvensjoner og spredning av kunnskap om kvensk kultur og historie. Halti kvenkultursenter arrangerer hvert år kvenske kulturdager, Paaskiviikko/Baaskiuka, i alle eierkommunene med en felles avslutning i Nordreisa. En annen kulturfestival, Kippari-festivalen, arrangeres årlig i Børselv.

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er ansvarsmuseum for kvensk historie og for lokalhistorie generelt i Vadsøområdet. Nord-Troms museum har også kvensk kultur som en av sine sentrale satsninger.

Organisasjoner

Det er til dels skarp uenighet blant kvener-norskfinner både om hvordan de vil betegnes, om språkspørsmålet og om hvilke rettigheter en bør arbeide for. Dette har ført til en oppsplitting i flere organisasjoner som ofte motarbeider hverandre aktivt. Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto ble stiftet i 1987. Dette er den største av interesseorganisasjonene med i underkant av 1000 medlemmer. Forbundet arbeider for å styrke kvenske rettigheter basert på status som nasjonal minoritet, å styrke stillingen for kvensk og finsk språk i Norge og å styrke kvensk medietilbud.

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto har en betydelig eierandel i avisen Ruijan Kaiku som kom ut første gang i 1995. Avisen presenterer seg som en fri og uavhengig nyhetsavis for kvener, norskfinner og finlendere i Norge. Ruijan kaiku er flerspråklig med atikler på norsk, kvensk og finsk, men også på meänkieli og svensk.

Norsk-Finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto er negativ til kvenbetegnelsen, og ser på denne som stigmatiserende. I stedet ønsker organisasjonen å bruke betegnelsen norskfinner. Forbundet er også motstander av innføringen av kvensk språk og arbeider for at finsk standardspråk skal få status som minoritetsspråk i Norge.

Norsk-finsk interesseorgan (NFI) er mot bruken av kvenbegrepet og vil også fjerne statusen kvener har som nasjonal minoritet, noe organisasjonen mener innebærer at gruppa blir tildelt en offerrolle.

Kvenlandsforbundet ble stiftet i år 2000 og samler medlemmer både i Norge, Sverige og Finland. Organisasjonen jobber for at kvenene skal få status som urfolk, med samme arealrettigheter som samene – både i Norge, Sverige og Finland. Forbundet ønsker ikke et standardisert kvensk språk, men vil primært bruke finsk skriftspråk med kvenske dialekter som muntlig tale. Forbundet ønsker bruk av betegnelsen kven-finner, og at språket skal kalles kvensk/finsk eller “Våres finsk”.

Anbefalte lenker