folk i Vest-Asia, hovedsakelig bosatt i høylandsområdet omkring fjellkjedene Anti-Taurus og Zagros, dvs. i det østlige Tyrkia, det nordlige Irak og det nordvestlige Iran. Mesteparten av det geografiske området som kalles Kurdistan ('kurdernes land') er delt mellom Iran, Irak og Tyrkia. En liten del av området ligger i Syria og Armenia. Kurdere utgjør folkeflertallet i Kurdistan, men området er også befolket av andre folkeslag og etniske grupper som for eksempel tyrkere, arabere, turkmenere og assyrere.
Kurdere er et gammelt nomadefolk og den fjerde største folkegruppen i Midtøsten, men har aldri hatt en egen stat. Olje- og vannressurser gjør Kurdistan til et viktig territorium for statene som kontrollerer det, og kurdiske nasjonale aspirasjoner er gjentatte ganger slått ned ved krig og andre massive overgrep.
Det er vanskelig å anslå hvor stor den samlede kurdiske befolkning er; i det første tiår av det 21. århundre utgjør den antakelig mellom 25 og 30 millioner mennesker. De fleste bor i Tyrkia, Iran og Irak. Ca. 200 000 bor i Armenia. I Syria bor mellom én og to millioner, mange av disse er etterkommere etter kurdere som flyktet fra forfølgelse i Tyrkia i 1920-årene. Syriske kurdere er ikke anerkjent som egen etnisk minoritet, og kurdisk er ikke tillatt brukt i offentlig sammenheng. Syriske myndigheters undertrykkelse og arabiseringspolitikk fikk mange kurdere til å flykte videre til Libanon, hvor det fortsatt bor en kurdisk minoritet. Kurdere har også utvandret til vestlige land i stort antall, både som arbeidsinnvandrere, flyktninger og ved familiegjenforeninger.
Stamme og klan
Kurdere er stammefolk. Stammene er delt i flere slektslinjer eller klaner. Overhodet for klanen kalles agha, en posisjon som ofte har gått i arv. Aghaer og religiøse ledere, shaiks, har fortsatt stor makt og innflytelse i tradisjonelle kurdiske samfunn. Stamme- og klansammenslutninger er fortsatt den viktigste form for sosial organisering i kurdiske samfunn, og kurdisk politikk og elite er i stor grad fortsatt knyttet til stammetilhørighet.
Æresideologi
Kurdiske samfunn har en sterk æresideologi, og blodhevnsfeider mellom stammer og klaner har vært vanlig og utbredt i århundrer. Konflikter om rettigheter til vann og beite, personlig uvennskap eller andre typer krenkelser har utløst stridigheter som har kunnet pågå i generasjoner. Æresdrap er en del av tradisjonell kurdisk kultur og rammer begge kjønn, men særlig kvinner. Kurdiske samfunn er patriarkalske, og islam og sosial konservatisme preger fortsatt livene til kvinner i Kurdistan og mange kurdiske kvinner bosatt i vestlige land. Familiens ære er ofte direkte knyttet til kvinnelige familiemedlemmers moralske oppførsel og omdømme, og æresdrap på kvinner anses fortsatt å være utbredt i kurdiske områder. Slike drap blir av mange betraktet som private anliggende som utenforstående ikke har noe med, og som det ikke er ønskelig å debattere offentlig. Siden 1990-årene har imidlertid mange kvinner i tyrkisk og irakisk Kurdistan og i vestlige land arbeidet aktivt for å bekjempe æresdrap, for å bedre kvinners rettigheter og levevilkår og for å få internasjonal oppmerksomhet og støtte til dette arbeidet.
Kultur
Kurdisk kultur er tradisjonsrik og omfatter bøker, eventyr og sagn, muntlig fortellertradisjon, folkemusikk, folkedans og nasjonaldrakter. Kulturelt har iranske kurdere nær tilknytning til persere og Iran. Kurdisk nyttår, newroz, er også iransk nyttår.
Religion
Arabiske erobrere islamiserte de kurdiske områdene på 600-tallet. Kurdere har likevel et svært sammensatt mønster med hensyn til religiøs tilhørighet. Flertallet er sunnimuslimer og tilhører shafí'i-skolen. En betydelig sjiamuslimsk minoritet er faili-kurdere, som kommer fra grenseområdene mellom Iran og Irak. Sufisme, islamsk mystisisme, er utbredt blant kurdere, med Naqshbandi-ordenen og Qadiri-ordenen som de dominerende. En liten religiøs minoritet er jazidene, de fleste bor i Nord-Irak og Armenia, noen også i Tyrkia og Syria. Jazidenes religion er en før-islamsk sekt, en blanding av kristne, islamske og gammeliranske elementer. Al-Haq er en annen liten religiøs minoritet. I Tyrkia finnes mange zaza-talende alavitter, en uortodoks gren av sjia-islam.
Kurdiske jøder var bosatt i irakisk Kurdistan i mange hundre år. Det var jødiske samfunn i Zakho, Erbil (Irbil), Suleimaniya, Halabja og flere mindre byer. De aller fleste forlot Kurdistan i slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene og bosatte seg i Israel.
Politiske partier og grupperinger
Det finnes mange kurdiske partier og organisasjoner i Kurdistan. Interne stridigheter og splittelser har vært vanlig, noe også statene som kontrollerer kurdiske områder har utnyttet til egen fordel. Nedenfor følger en oversikt over de mest kjente og innflytelsesrike partiene i de kurdiske områdene
I Irak
De viktigste kurdiske politiske partiene i Irak er Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK). KDP ble grunnlagt av den legendariske kurderlederen Mustafa Barzani i 1946. Etter hans død i 1979 overtok sønnen Masoud ledelsen; han er fortsatt partiets leder og president. KDP har vært en dominerende kraft i kurdisk politikk i mer enn et halvt århundre, og Barzani-familien blir av mange sett på som de irakiske kurderes ledende familie. KDP er et stammebasert, konservativ og sekulært parti. Siden 1996 har KDP kontrollert provinsene Dohuk og Irbil i irakisk Kurdistan.
PUK ble etablert i 1975 av Jalal Talabani, som tidligere var en av lederne i KDP. PUK er et sekulært parti, og regnes som mer urbant, moderne og venstreorientert enn KDP. Siden 1996 har PUK hatt kontrollen i provinsen Suleimaniya i irakisk Kurdistan. Fra 2003 var Talabani kurdisk representant i den irakiske overgangsregjeringen, og han er Iraks president fra 2005.
Øvrige politiske grupperinger inkluderer Den islamske bevegelsen (IMIK) og Ansar al-islam. IMIK ble opprettet under Saddam Husseins militære offensiv mot kurderne i 1980-årene (Anfal-kampanjen) og hadde som mål å innføre islamsk styresett i Kurdistan. Partiet nøt godt av økonomisk hjelp fra Saudi-Arabia, og fikk etter en avtale med PUK og Iran i 1997 det sivile herredømmet over grenseområdet mot Iran, med senter i Halabja. IMIK innførte et styre basert på islamsk lov. Samarbeidet med PUK førte til at flere radikale islamister brøt ut og dannet egne grupper. Disse utbrytergruppene gikk i 2001 sammen i Ansar al-islam under ledelse av mulla Krekar. Ansars krigere omfattet både lokale kurdere og utenlandske veteraner fra krigen i Afghanistan. I sin enklave ved den iranske grensen innførte Ansar et islamsk styre etter mønster fra Talibanregimet i Afghanistan. I mars 2003 ble gruppen drevet ut av området av kurdiske og amerikanske styrker.
I Iran
Kurdistans Demokratiske parti i Iran (KDPI) ble opprinnelig dannet 1946, men grunnlaget for det nåværende partiet ble lagt i 1970 under ledelse av generalsekretæren Ghassemlou. Partiet var lovlig noen måneder i 1979, men har siden vært forbudt. Iranske styrker tvang partiets gerilja ut av Iran i 1982–84. Siden har KDPI hatt sitt hovedkvarter i irakisk Kurdistan, nær byen Suleimaniya. I 1989 ble generalsekretær Ghassemlou skutt og drept i Wien. Den neste generalsekretæren, Said Sharafkandi, ble skutt og drept i Berlin i 1992. Drapene vakte stor internasjonal oppmerksomhet, og i rettsaken som fulgte etter drapet på Sharafkandi og tre andre, ble det lagt frem bevis for kontakt mellom drapsmennene og den øverste politiske ledelse i Iran. I dommen i saken, kjent som Mykonos-dommen, ble ledelsen i det iranske presteskapet holdt ansvarlig for drapene. Dommen førte til at all diplomatisk og økonomisk kontakt mellom Tyskland og Iran ble lagt på is i en periode. Siden 1995 har PUK begrenset KDPIs virksomhet og ikke tillatt væpnet aktivitet rettet mot Iran fra irakisk territorium. KDPI er først og fremst et parti i eksil, dets aktivitet i Iran er hemmelig og sterkt begrenset. Partiet er representert i vestlige land, spesielt i Frankrike, Tyskland, Sverige og Canada. KDPIs politiske program går inn for et sekulært demokratisk styre i Iran og autonomi for iransk Kurdistan. Partiet har ikke programfestet selvstendighet, muligens på grunn av de nære historiske og kulturelle bånd mellom kurdere og persere og Iran.
Komala, et marxistisk parti, er kurderdominert, men skal også ha medlemmer fra andre etniske grupper. Komala fremsto i 1983 som den kurdiske grenen av det iranske kommunistpartiet. I 2000 ble partiet splittet i to fraksjoner. I likhet med KDPI har Komala i mange år vært et parti i eksil med tilholdssted i Nord-Irak og Europa.
I Tyrkia
Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) hadde sin opprinnelse i den marxistisk-leninistiske studentbevegelsen i Ankara og ble opprettet av Abdullah Öcalan i 1978. Målet var opprettelsen av proletariatets diktatur i en uavhengig kurdisk stat i det sørvestlige Tyrkia og de kurdiske områdene i Irak og Iran. Dette skulle oppnås ved væpnet kamp, hvilket også innebar bruk av terror. Tilhengere av PKK ble arrestert og straffeforfulgt av tyrkiske myndigheter før militærkuppet i 1980, og etter kuppet ble det gjennomført en rekke masserettssaker mot medlemmene. Öcalan flyktet fra Tyrkia før kuppet og ledet senere den væpnede kampen fra utlandet, fremfor alt fra Syria og fra den syriskkontrollerte Bekaa-dalen i Libanon. PKK opprettet også baser i de kurdiske fjellene i Nord-Irak. I 1984 annonserte PKK at alle politiske, økonomiske, militære og sosiale organer tilknyttet tyrkiske myndigheter var legitime mål for partiets virksomhet. Den væpnede kampen mellom partiet og tyrkiske myndigheter begynte for alvor samme år, da PKK innledet sitt første store militære angrep fra irakisk territorium. Tyrkiske myndigheter svarte med en massiv og brutal militær motoffensiv for å slå ned opprøret. I 1987 ble det erklært unntakstilstand, som etter hvert omfattet 11 provinser i de sørøstlige delene av landet. Mesteparten av kampene i årene som fulgte ble ført på landsbygda, men PKK var i perioder også i stand til å slå til med bombeattentater og andre voldshandlinger i det øvrige Tyrkia, særlig i turistområder og byer som Ankara og Istanbul. I tillegg til kampene mot sikkerhetsstyrkene iverksatte PKK terrorhandlinger mot sivilbefolkningen i Sørøst-Tyrkia: massakrer, rasering av landsbyer, ildspåsettelser, kidnappinger, utpressing og angrep på sivile statsansatte, journalister og turister. På det meste skal PKK ha hatt mellom 10 og 15 000 krigere av begge kjønn under våpen. Frem til 1998 skal Syria, Iran og Irak ha vært betydelige bidragsytere til PKK. I tillegg til dette og økonomiske bidrag fra kurdere i eksil, skal PKK ha finansiert deler av sin virksomhet ved hjelp av omfattende organisert kriminalitet. I 1993 ble PKK definert som en terrororganisasjon og forbudt i Frankrike og Tyskland. PKK står også på EUs og det amerikanske utenriksdepartementets liste over terrororganisasjoner. I 1998 ble Öcalan utvist fra Syria, og i 1999 ble han kidnappet av tyrkisk etterretning. Samme år ble han dømt til døden. Dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel da Tyrkia avskaffet dødsstraffen i 2002.
I 2002 skiftet PKK navn til Kongressen for frihet og demokrati i Kurdistan (KADEK), og tok avstand fra vold som politisk virkemiddel. I 2003 ble KADEK nedlagt og Folkekongress Kurdistan (KONGRA-GEL) opprettet. Kontinuiteten fra PKK og KADEK førte til at både EU og USA satte KONGRA-GEL på sine terrorlister. Våren 2005 ble PKK på nytt opprettet i Nord-Irak, muligens som et resultat av maktkamp og splittelse i KONGRA-GEL.
Historie
Selv om kurderne aldri har etablert noen selvstendig stat, har kurdiske områder har oppnådd vekslende grad av uavhengighet under forskjellige imperier. De kurdiske områdene ble erobret av araberne på 600-tallet. Fra 900- til 1100-tallet ble det dannet flere mindre kurdiske dynastier. Da det arabiske riket ble slått tilbake på midten av 1200-tallet av mongoler og turkmenere, utvidet kurderne sitt område betraktelig nordover og vestover i Anatolia. Under fremveksten av de to imperiene det osmanske riket og safavidedynastiet på 1500-tallet, ble kurderne delt mellom tyrkisk og persisk kontroll. Kurdiske stammer ble brukt til å vokte de to imperienes grenseområder. Osmanene tilbød samarbeidsvillige aghaer tittelen emir med kontroll over et fyrstedømme. 15 kurdiske emirater ble dannet, og de utgjorde den politiske strukturen helt frem til 1800-tallet, da området ble lagt under direkte tyrkisk kontroll.
Kurdisk nasjonalisme
Oppløsningen av emiratene ble møtt med motstand og krav om fullt selvstyre for Kurdistan. Fra 1880-årene kom det til flere opprør som utviklet seg til en gryende nasjonal bevegelse med krav om kurdisk selvstendighet. Etter den første verdenskrig og det osmanske rikets fall ble dette ønsket søkt imøtekommet i Sèvres-avtalen av 1920, der autonomi for områdene med armensk og kurdisk flertall ble slått fast. Tyrkia gjenvant imidlertid suvereniteten over hele Anatolia ved fredsavtalen i Lausanne i 1923, og autonomiplanen ble aldri iverksatt. Kurdiske opptøyer måtte slås ned med makt både i Tyrkia, Irak og Iran. Reaksjonen var særlig brutal i Tyrkia, hvor flere hundre landsbyer ble brent ned, befolkningen tvangsflyttet og opprørere hengt i hundretalls, før situasjonen kom under kontroll i 1938. Det nærmeste kurderne har vært en statsdannelse i nyere tid, var i januar 1946 da den kurdiske Mahabad-republikken ble opprettet i Iran med sovjetisk støtte. Iranske styrker gjenvant imidlertid kontrollen over Mahabad etter at Sovjetunionen samme år evakuerte landet.
Kurdere i Irak og Iran
Kurdistan (Mosul-regionen) skulle ikke nødvendigvis innlemmes i den nye staten Irak etter første verdenskrig, idet kurderne var blitt lovet selvstyre. Området ble likevel en del av Irak, og de irakiske kurderne har gjentatte ganger siden reist seg i opprør for selvstendighet eller selvstyre, med støtte fra flere hold, bl.a. Iran, Storbritannia og USA. Tyrkia har på sin side flere ganger invadert irakisk Kurdistan, dels for å markere sin interesse for området, dels for å forhindre angrep fra tyrkisk-kurdisk milits. I lange perioder har også kurdiske grupper kjempet mot hverandre.
Den kurdiske autonome region ble etablert i 1970, basert på en avtale mellom den irakiske stat og kurdiske ledere, hvorpå en kurdisk lovgivende forsamling ble opprettet i Irbil. Området omfattet de kurdiske delene av de irakiske provinsene Dohuk, Irbil og Suleimaniyah. Autonomien var i realiteten sterkt begrenset, og den irakiske staten kontrollerte også denne delen av landet. Dette førte til militær motstand fra den kurdiske geriljaen peshmerga (kurdisk, 'den som ser døden i øynene'). Konflikten i irakisk Kurdistan toppet seg i 1974, da ca. 130 000 kurdere flyktet til Iran. Den første Golfkrigen (Iran–Irak-krigen) 1980–88 rammet også de kurdiske områdene. Iran angrep irakisk Kurdistan, hvorpå iranske styrker, støttet av kurdiske, etablerte baser der. Etter hvert som presset fra Iran avtok, satte Saddam inn større militære krefter i nord, den såkalte Anfal-kampanjen. 4000 kurdiske landsbyer ble ødelagt og innbyggerne drept eller drevet på flukt, bl.a. for å avskjære folket fra geriljaen. Store deler av irakisk Kurdistan ble avfolket, og Irak etablerte en «sikkerhetssone» langs grensen til Iran og Tyrkia. I 1988 gjennomførte det irakiske regimet en straffeaksjon mot den kurdiske byen Halabja, der over 5000 kurdiske sivile ble drept ved bruk av giftgass. Også forut for dette ble kjemiske stridsmidler anvendt.
Etter at Irak var slått i den andre Golfkrigen 1991, brøt det ut opprør både i Sør-Irak og irakisk Kurdistan. Etter en irakisk offensiv ble flere av de kurdiske byene gjenerobret. I frykt for folkemord flyktet mellom én og tre millioner fra sine hjem, men da mange ble forhindret fra å krysse grensen til Tyrkia, ble mange ble nærmest fanget i fjellene, og som sådan sårbare for irakiske angrep. Overfor en omfattende humanitær krise stilte Frankrike, Storbritannia og USA militære styrker for å beskytte kurderne, samt bistå til og beskytte hjelpearbeidet. Operasjonen ble gjennomført i april–juli 1991 og ble etterfulgt av en ny fase, med en videre oppgave og flere deltagende nasjoner, som varte ut 1996.
Som ledd i den humanitære operasjonen ble det etablert “sikre soner”. Disse ble bl.a. overvåket gjennom håndhevelse av flyforbudssonen som ble innført over det nordlige Irak i 1991. Dette førte i realiteten til at irakisk Kurdistan ble selvstyrt. Området ble styrt i et samarbeid mellom de to partiene som siden 1970-tallet har dominert det politiske og militære liv i området, KDP og PUK.
En kurdisk nasjonalforsamling ble etablert i Irbil i 1992, og ved valget samme år fikk de to partiene omtrent like stor oppslutning. Rivalisering mellom KDP og PUK brøt flere ganger på 1990-tallet ut i væpnet kamp, og irakisk Kurdistan ble fra midten av 1990-tallet i praksis delt mellom de to partiene, med hovedseter i hhv. Irbil (KDP) og Suleimaniya (PUK). I 1996 ble et regionalt selvstyre etablert i Irbil, med en nasjonalforsamling og regjering. Høsten 1996 kjempet KDP og PUK mot hverandre, og for en tid allierte KDP seg med regjeringen i kampen mot PUK. Irakiske regjeringsstyrker gjennomførte en større offensiv i området i 1996, og igjen året etter. Etter amerikansk mekling inngikk KDP og PUK våpenhvile i 1998.
Kurderne har den største ikke-statlige militærmakt i Irak, peshmerga, som i mange år kjempet mot den irakiske hæren. Under invasjonen i 2003 kjempet peshmerga sammen med de amerikanske styrkene i nord. Irakisk Kurdistan var den nest største troppebidragsyter i den USA-ledede koalisjonen som styrtet Saddam Husseins regime, men kurderne truet med ikke å delta pga. tyrkiske styrkers tilstedeværelse i regionen, og heller kjempe mot disse enn de irakiske regjeringsstyrkene. Under krigen ble peshmerga ytterligere styrket, bl.a. gjennom å erobre store mengder våpenmateriell fra de irakiske styrkene, og etter krigen ble styrkene opprettholdt, med til sammen ca. 80 000 soldater. Den irakiske ledelsen indikerte at de ikke ville la disse bli integrert i en ny irakisk hær. Peshmerga erobret hele det kurdiske området, inkludert den etnisk blandete byen Kirkuk, som under Saddam ble gjenstand for utstrakt arabisering.
Kurderne ser Kirkuk som sin fremtidige hovedstad, men byen ligger i et omstridt, oljerikt område, og dens øvrige etniske grupper, særlig arabere og turkmenere, avviser at byen formelt skal innlemmes i irakisk Kurdistan. I tillegg til tidvis spenning mellom de dominerende kurdiske partiene, er det også motsetninger mellom kurdere, turkmenere og assyrere i regionen, så vel som mellom kurdere og arabere.
Ved valget på irakisk nasjonalforsamling i 2005 gikk en rekke kurdiske partier sammen i Democratic Patriotic Alliance of Kurdistan, med KDP og PUK som de dominerende. Også assyriske og turkmenske grupper stilte seg bak denne listen. I det parallelle valget til den kurdiske nasjonalforsamlingen fikk listen 90 % av stemmene. PUKs leder Jalal Talabani ble i 2005 president i Irak. Den nye grunnloven fra 2005 sikrer kurderne regionalt selvstyre, kontroll over peshmerga og innflytelse over eventuelle nye funn av olje og gass. Grunnloven ratifiserer også alle lovendringer som regionale kurdiske myndigheter har vedtatt etter 1992.
Flere regionale aktører er militært og politisk aktive i irakisk Kurdistan, bl.a. nabolandene Iran og Tyrkia, som frykter smitteeffekten av kurdisk selvstyre i Irak. Israel har i flere år vært aktiv i de kurdiske områdene og skal ha gitt kurdisk gerilja opplæring – som et ledd i Israels bestrebelser på å demme opp for innflytelsen til anti-israelske sjia-grupper i regionen. De fleste kurdere er sunnimuslimer, og Israel ser på dem som en av svært få mulige ikke-arabiske allierte i Midtøsten. Den israelske aktiviteten i de kurdiske områdene skapte uro i Tyrkia, et annet land Israel samarbeider nært med. Eventuelle selvstendighet for en kurdisk stat i Irak vil føre til reaksjoner fra Tyrkia, som ser området som sin interessesfære, men fare for en ny årsak til ustabilitet i Midtøsten.
Reaksjoner kan også komme fra Iran, der den kurdiske befolkningen sannsynligvis utgjør mellom seks og sju millioner mennesker. De fleste bor i kurdiske kjerneområder langs grensen til Irak, men hovedstaden Teheran har også en betydelig kurdisk befolkning. Kurderne deltok i revolusjonen for å styrte sjahens regime i 1979, men de nye islamske makthaverne avviste kurdisk selvstyre og fortsatte sjahens undertrykkelsespolitikk. All politisk virksomhet som går ut på å fremme kurdisk selvstyre var og er forbudt og slås hardt ned på. Forholdene i kurdiske områder og grenseområdene mot Irak blir nøye overvåket, og et stort antall sikkerhetsstyrker har i mange år vært stasjonert der.
Ayatollah Khomeinis død i 1989 gav kurderne håp om en ny start i forholdet til regimet i Teheran, men forhåpningene forsvant raskt. Men under den reforminnstilte president Mohammad Khatami (1997–2005) skjedde en viss oppmykning fra regimet overfor kurderne. President Khatami utnevnte en kurdisk guvernør i provinsen Kurdistan, det ble innført studier i kurdisk kultur og litteratur ved universitetene i Sanandaj og Teheran, og i kurdiske områder ble det gitt tillatelse til å opprette en rekke frivillige organisasjoner som lokalt arbeider med utdanning, helse, kultur, media og miljøspørsmål. I tillegg er lokale radio- og TV-sendinger på kurdisk og enkelte tidsskrifter og magasiner tillatt. I 2001 ble den første kurdiske kulturinstitusjonen åpnet i Teheran. Kurdere er representert i parlamentet, og kurdiske studentorganisasjoner har kunnet danne egne avdelinger innen studentorganisasjoner i flere byer. Myndighetenes holdning til KDPI og andre ulovlige kurdiske partier ble imidlertid ikke endret. Aktivitet for partiene kan medføre lange fengselsstraffer eller dødsstraff, og en rekke av partienes medlemmer er blitt henrettet siden revolusjonen i 1979.
Kurdere i Tyrkia
Da den tyrkiske republikken ble opprettet i 1923 ble etnisk mangfold ikke lenger tolerert. Alle tyrkiske borgere skulle heretter ha en felles tyrkisk identitet. Kurdere og andre minoriteter ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk, og myndighetene benektet lenge eksistensen av kurdere som en etnisk gruppe. I mellomkrigstiden ble over en million kurdere tvangsflyttet fra sine landsbyer, mens tyrkere ble oppfordret til å flytte til de kurdiske områdene i sørøst-Tyrkia. Det kurdiske samfunnet nøt godt av den politiske liberaliseringen i Tyrkia i 1950- og 1960-årene, da flere kurdere var aktive i det politiske liv, men bare innenfor rammen av tyrkiske partier. Tospråklige kurdisk/tyrkiske tidsskrifter eksisterte en kort tid på midten av 1960-årene, men ble forbudt i 1967, da krav om anerkjennelse av kurdiske identitet gjorde seg gjeldende ved massedemonstrasjoner. Regjeringen satte inn sikkerhetsstyrker for å slå ned separatistiske grupperinger fra 1970, og militære unntakslover ble innført i 1978. I 1984 startet PKK en regulær geriljakrig mot Tyrkia som varte frem til Abdullah Öcalan ble fengslet i 1999. Borgerkrigen kostet mer enn 30 000 mennesker livet, mer enn 3000 landsbyer ble ødelagt og mellom 800 000 og to millioner mennesker ble internt fordrevet. Både tyrkiske sikkerhetsstyrker og PKK-geriljaen begikk grove og systematiske brudd på menneskerettighetene i de 15 årene borgerkrigen varte.
I 1990 ble kurderspørsmålet for første gang åpent debattert i media og i parlamentet. Året etter ble forbudet mot offentlig bruk av kurdisk språk opphevet. Flere kurdiske aviser kom ut, men ble begrenset av sterk sensur. Kurdisk politisk virksomhet ble definert som separatisme, forbudt og kunnet medføre strenge straffer. I 1994 ble seks kurdiske representanter i Tyrkias nasjonalforsamling, blant dem Leyla Zana, fratatt parlamentarisk immunitet og dømt til lange fengselsstraffer for å ha bedrevet separatistiske aktivitet. Leyla Zana ble løslatt i 2005.
Etter at Abdullah Öcalan ble dømt til døden i 1999 tok han offentlig avstand fra bruk av vold, og like etter erklærte PKK en ensidig våpenhvile. Etter det ble sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia betydelig forbedret, og unntakstilstanden ble endelig opphevet i 2002. Som ledd i søknaden om medlemskap i EU har Tyrkia måtte endre straffeloven og foreta en rekke andre lovendringer som har gitt kurdere utvidede politiske og kulturelle rettigheter, men per 2005 gjenstår det å se hvordan lovendringene vil bli praktisert av tyrkiske myndigheter og domstoler.
Kurderne er Tyrkias største etniske og språklige minoritet med mellom 12 og 15 millioner mennesker. Mellom halvparten og to tredjedeler av kurderne bor i dag i de vestlige delene av Tyrkia og dermed utenfor de kurdiske kjerneområdene i de sørøstlige delene av landet. Et stort antall tyrkiske kurdere har emigrert til Vest-Europa, særlig Tyskland og Skandinavia.
Kurdere finnes overalt i det tyrkiske samfunnet. Ikke alle kurdere snakker kurdisk eller har språket som morsmål, mange har bodd i den vestlige delen av landet i generasjoner og er mer eller mindre assimilert inn i det tyrkiske storsamfunnet. Situasjonen er annerledes i de kurdiske kjerneområdene i sørøst hvor kurderne er i flertall, og hvor kurdiske partier på 1990-tallet har fått stor oppslutning ved lokal- og parlamentsvalg. Og uansett grad av assimilering, et flertall av tyrkiske kurdere antas å støtte kravet om anerkjennelse av og respekt for kurdisk identitet, kultur, språk og historie. I 2005 besøkte Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan Sørøst-Tyrkia og innrømmet for første gang at myndighetene i Ankara har behandlet den kurdiske minoriteten dårlig.