kunstløp

Løperen eller paret (mann og kvinne) skal utføre to program, begge sammensatt av visse tekniske elementer. Elementene er først og fremst ulike hopp og hoppkombinasjoner, piruetter og trinnsekvenser, i parløp også løft, parpiruetter, spiraler og hopp ved hjelp av partneren. Hoppene skal utføres med sats og landing på én skøyte og rotasjon rundt egen lengdeakse i luften (saltoer er forbudt). Antall rotasjoner kan være fra en halv rotasjon og oppover til trippelhopp og kvadrupelhopp, og sats og landing kan utføres forlengs eller baklengs, på innerskjær eller ytterskjær og på samme eller motsatte skøyter.

Disse momentene er kombinert til mange forskjellige standardhopp med ulik vanskelighetsgrad, blant annet axel (oppkalt etter Axel Paulsen), salchow, flip, rittberger og lutz. Piruetter er raske omdreininger om egen lengdeakse på stedet på den ene skøyten. Hastighet og posisjoner til hode, armer og det frie benet kan varieres.

I parløp skal partnernes bevegelser være samstemte og synkroniserte til hverandre og musikken. Løftene skal foretas med strake armer, også over hodet. Den som løfter kan gjøre omdreininger på isen under løftet. En såkalt dødsspiral foregår ved at mannen holder kvinnens ene arm mens hun sirkler på én skøyte rundt ham og legger hodet ned mot isen. Det er også konkurranser for to menn og to kvinner (fours) tilsvarende parløp.

I konkurranser går man først et kortprogram med åtte obligatoriske elementer og deretter et mer langvarig friløp med selvvalgte elementer (tidligere kalt spesialløp). Kortprogrammet skal vare høyst 2 minutter og 50 sekunder, elementene kan utføres i valgfri rekkefølge og sammenbindes med enkle trinn. Repetisjon av mislykkede elementer, eller tillegg av ytterligere elementer, er ikke tillatt og medfører karaktertrekk. Friløpet skal (i seniorklassen) vare 4 minutter for kvinner single og 4,5 minutter for menn single og i parløp (±10 sekunder). Her kan elementene velges fritt av utøveren eller paret, men det er visse regler for relativt antall av de forskjellige elementer for at programmet skal bli balansert. Mislykkes et element, for eksempel et hopp med fall, fører det ikke nødvendigvis til karaktertrekk. I friløp er også koreografi og kunstnerisk uttrykk viktig.

Til 1990 omfattet individuelle konkurranser også en tredje deløvelse, figurer (opprinnelig kalt pliktløp). Her skulle deltakerne gå faste geometriske former oppbygd av to eller tre sirkler. Opprinnelig var figurskøyting den dominerende del av kunstløp (derav den engelske betegnelsen på kunstløp, figure skating).

Dette er en relativt ny disiplin som omfatter deløvelsene obligatoriske danser, originaldans og fridans. Det legges stor vekt på rytmen i forhold til musikken, samstemmighet i bevegelser og originalitet i kombinasjon av dansetrinn. I motsetning til i parløp er løft og sprang stort sett ikke tillatt. I store mesterskap må man først gå to obligatoriske danser hvor trinn og musikk er forhåndsbestemt. I originaldansen er rytmen forhåndsbestemt, men paret bestemmer musikk og komposisjon. I fridansen er både musikk og dansemønster valgfritt, og varigheten er 4 minutter.

1990 ble det innført konkurranser for lag med 12–20 løpere som går både et obligatorisk og et selvvalgt program til musikk. Man skal danne ulike formasjoner på banen (sirkler, linjer og lignende). Dommerne gir karakterer på samme måte som i de andre disiplinene.

Tidligere ble store kunstløpskonkurranser bedømt av ni dommere, som benyttet en karakterskala fra 0 til 6 inndelt i tideler. De ga i hver deløvelse hver løper to karakterer, henholdsvis for teknisk innhold og for utførelse. Deretter summerte hver dommer sine karakterer og fikk sin egen resultatliste med plassering (kalt plassiffer) for hver løper. På en relativt komplisert måte regnet man til slutt ut dommernes felles rangering av løperne.

Fra og med sesongen 2004/2005 ble et nytt bedømmingssystem tatt i bruk. For å unngå en dommerkrig hvor man stemmer på «sine» løpere, ble dommerkollegiet utvidet til 12. Et datasystem bestemmer hvilke ni dommerkarakterer som til enhver tid skal gjelde, slik at ingen vet hvilke dommere som har innflytelse på resultatet. I tillegg ble bedømmelse av teknisk innhold og utførelse skilt fra hverandre. En teknisk spesialist skal under konkurransen identifisere hvilke elementer en løper utfører og gjøre det kjent for dommerne via dataskjermer. Hvert element har en forhåndskjent basisverdi ut fra vanskelighetsgrad, og dommerne skal kun bedømme utførelsen av elementet. Til dette benyttes en skala fra –3 til +3. Gjennomsnittet av de ni tellende dommeres tillegg/fratrekk blir lagt til elementets basisverdi og gir løperens poeng for elementet. Summen av løperens ulike elementpoeng gir så hans totalscore for tekniske elementer.

Dommerne gir også karakterer for helheten av løpet, inndelt i kategoriene skøyteferdighet, elementsammenbindende trinn, utførelse, koreografi og tolkning, i isdans også timing. Denne karakterskalaen går fra 0 til 10 inndelt i ¹/₄ poeng. Innen hver kategori utregnes gjennomsnittet av de tellende dommeres karakterer, som så summeres for alle kategorier og gir løperens totale programscore. Elementscore og programscore summeres så og gir hans totalscore i deløvelsen. Til slutt bestemmes den endelige resultatlisten ved at totalscoren i alle deløvelser (kortprogram og friløp, i isdans obligatoriske danser, originaldans og fridans) summeres. I dette systemet rangerer dommerne således ikke løperne innbyrdes i form av plassiffer, resultatlisten bestemmes av løpernes totale poengsum.

Kunstløp ble dyrket allerede på slutten av 1700-tallet. Amerikaneren Jackson Haynes regnes som skaperen av moderne kunstløp og var den som innførte kunstløp til Norden, hvor Norge ble foregangslandet. Da Christiania Skøiteklub ble stiftet i 1864, kom kunstløp med på programmet. Som i hurtigløp var Axel Paulsen det store norske navnet i 1870- og 1880-årene. Den første internasjonale konkurransen var i 1882 i Wien. I OL i 1920 tok Yngvar og Alexia Bryn sølv i parløp og Andreas Krogh og Martin Stixrud henholdsvis sølv og bronse individuelt. Senere har Norge bare hatt én kunstløper av verdensklasse, Sonja Henie. Hun vant 3 OL, 10 VM og 6 EM i perioden 1927–1936.

Kunstløp var olympisk gren i sommerlekene både i 1908 og 1920, og står siden starten i 1924 på programmet for vinterlekene, isdans for første gang i 1976. VM individuelt er arrangert fra 1896 (kvinner fra 1906), i parløp fra 1908 og i isdans fra 1952. EM for menn er arrangert fra 1892, for kvinner og parløp fra 1930 og isdans fra 1954. NM er arrangert fra 1894 (kvinner fra 1912), men på grunn av liten deltakelse er det mange år ikke kåret mestere. VM i formasjonsdans har vært arrangert fra 2000.

Kunstløp er organisert i Norges Skøyteforbund, internasjonalt i International Skating Union (ISU).

• Olympiske mestere
• Verdensmestere
• skøyteidrett