krydder

Bladverk brukes blant annet av basilikum, timian, koriander, rosmarin, salvie, dill, kjørvel, estragon, løpstikke, bladpersille, kung eller bergmynte, som gir oregano, merian, mynte, sitronmelisse, karse, laurbærblad og gressløk. Bladene brukes friske eller tørket. Fines herbes og provencekrydder er krydderblandinger som består av finhakkede krydderplanter.

Krydderplanter der røtter, løk eller jordstengler brukes er for eksempel gurkemeie (en bestanddel i karri), ingefær, pepperrot, persillerot, fennikel (der hele planten brukes), galangarot og hvitløk.

Bark fra ulike tresorter gir for eksempel kanel og nellikkanel.

Frukt og delfrukt brukes av blant annet paprika, anis og vanilje. Bær brukes av blant annet pepper, cayennepepper, allehånde, einer og laurbær.

Fruktskall brukes av blant annet pomerans og sukatsitron (flavedo, sukat).

Frø benyttes av kardemomme, opiumsvalmue (birkes, valmuefrø), dill, sesam (sesamfrø), solsikke (solsikkefrø), karve, muskatnøtt og sennepsarter. Konglefrø brukes fra pinje (pinjekjerner) og sembrafuru (pinioler eller zirbelnøtter).

Blomsterknoppene brukes av blant annet kapers og kryddernelliktre (nellikspiker).

Arret brukes av safrankrokusen, og safran er verdens dyreste krydder.

Krydder i mat forekommer i de fleste kulturer. Ofte er det vanskelig å bedømme hvilken funksjon krydderet opprinnelig har hatt, om det har vært brukt til å sette smak på og konservere matvarer eller har vært brukt som legemiddel.

De eldste kulturene der bruk av krydder er påvist er i Egypt og Mesopotamia. I Egypt spilte krydder en viktig rolle i farmasi og balsameringskunst. Der var det også import av krydder fra andre deler av verden, blant annet kardemomme, ingefær, kanel og pepper. I Mesopotamia er det funnet lange lister over krydder brukt i matlaging og farmasi, for eksempel laurbær, safran, timian og einerbær.

Etterspørselen etter krydder førte til en livlig handel fra India og Arabia og vestover. I India ble krydder for mer enn 2000 år siden delt inn i seks rasas (smaker eller lukter). Man mente at hver smaksgruppe hadde sin spesielle innvirkning på stoffskiftet hos mennesket og måtte stå i et bestemt forhold til hverandre.

Grekerne og romerne var store forbrukere av krydder, og romerske kokebøker inneholder en nokså voldsom krydderbruk. Alexandria var sentrum for krydderhandelen i klassisk tid og fikk hovedsakelig sine krydder med seilfrakt fra Malabarkysten og Sri Lanka.

I middelalderen ble Konstantinopel et viktig sentrum for krydderhandel. Krydderne kom dit i første rekke med karavaner. Etter hvert ble det de norditalienske byene med Venezia i spissen som dominerte krydderhandelen. Det var ikke minst denne handelen som var motiverende under det fjerde korstoget fra 1202 til 1204, der venetianerne var ivrige deltagere. Spesielt pepper ble en viktig handelsvare.

Gjennom oppdagelsen av sjøveien til India rundt år 1500 fikk portugiserne stor makt over krydderhandelen, og nærmest monopol på pepperhandelen. Samtidig økte også handelen med andre krydder voldsomt. For eksempel brukte hoffet til Christian 2 i løpet av et år 50 kg pepper, 80 kg ingefær, 50 kg kapers, 25 kg nellik, 25 kg kanel, 12,5 kg safran (all safran kan neppe ha vært ekte), 7,5 kg muskatblomme og 5 kg muskatnøtter.

Oppdagelsen av Amerika førte til at nye krydder ble tatt i bruk i Europa, blant annet vanilje, allehånde og Capsicum-krydder som cayennepepper og paprika. Fra 1550 og fremover tok engelskmenn og hollendere over dominansen i krydderhandelen, som var blant de mest lønnsomme handelsvirksomhetene. Fra ca. år 1700 stagnerte krydderhandelen, delvis fordi man brukte mindre krydder i maten, og delvis fordi andre produkters betydning for handelen økte.

N angir at planten er viltvoksende i Norge

• kokekunst