fremstilling av Kristus festet til korset, ofte med symbolske figurmotiver på bjelkeendene. Krusifiks er i alminnelighet gjengitt plastisk i tre, metall eller stein.
Historikk
De eldste gjengivelser av motivet er fra 400-tallet, men det fikk ikke allmenn utbredelse før ca. 1000. Kunsthistorisk og kulturgeografisk skiller man mellom tre typer krusifikser: 1) det hellenistisk-realistiske krusifiks, hvor Kristus står med lendekledet foran korset, kjent fra Santa Sabina i Roma fra begynnelsen av 400-tallet; 2) det syrisk-palestinske krusifiks, hvor Kristus er kledd i fotsid kjortel (colobium), kjent fra Rabulasevangeliet (586); 3) det bysantinske krusifiks, sannsynligvis utformet på 500-tallet med langt lendeklede stående i svak bue på et fotbrett, hodet svakt hellende til høyre.
Etter bruken deles krusifikser også inn i andre typer: de monumentale praktkrusifikser, som det pave Leo 3 (785–816) stilte foran høyalteret i Peterskirken i Roma; de såkalte triumfkrusifikser, som det visstnok fra 1000-tallet ble alminnelig skikk å stille eller henge opp i buen mellom skip og kor over legmannsalteret; alterkrusifikser, som ved hjelp av en tapp ble festet på retabelet, dvs. på baksiden av alteret, de kunne også være forsynt med fot og stilt på selve alterbordet; prosesjonskrusifikser, ofte bare alterkrusifikser som ble satt på stake når de skulle brukes i opptogene.
Krusifikser, som regel av små dimensjoner, ble anvendt og anvendes ennå på forskjellig måte til privat andakt. Kristus ble i den eldste kanoniske bysantinske type visstnok gjengitt som levende, likedan i karolingisk og ottonsk tid. I romansk tid fremstilles Kristus verken som lidende eller død, men stående rank med sidestilte føtter på fotbrettet (suppedaneum), åpne øyne og ofte krone på hodet som den seierrike himmelfyrste. I begynnelsen av 1200-tallet ble føttene krysslagt og festet med en nagle, kongekronen erstattes av en tornekrans, hodet senkes mot skulderen, og den døende skikkelsen er preget av smerte. I den senere del av 1300-tallet ble en større realisme ført inn i skildringen. Den ble mildnet utover på 1400-tallet, likesom fremstillingen senere ble merket av de skiftende stilepokers smak. Etter reformasjonen ble krusifiksene ofte beholdt i protestantiske kirker, også i England, men ikke hos kalvinistene. En rekke krusifikser fra middelalderen er bevart rundt om i våre kirker; den største samling finnes i Universitetets kulturhistoriske museer/Oldsaksamlingen, Oslo.