kronologi – innenfor arkeologien. Er datering av funnmaterialet av største betydning. Derfor har det også vært lagt stor vekt på å bygge opp et kronologisk rammeverk. Arkeologene opererer med to typer kronologi: en relativ og en absolutt kronologi. Den relative kronologi angir funnenes innbyrdes rekkefølge i tid, men ikke lengden av tidsspennet mellom de ulike typer og gjenstander. I noen perioder, f.eks. deler av steinalderen, kunne enkelte gjenstandstyper holde seg uforandret i flere tusen år, mens det i andre perioder skjer endringer i funnmaterialet i løpet av en mannsalder. De viktigste metodene til å skape en relativ kronologi er stratigrafi og typologi. For å avgjøre hvor lange tidsspenn som skiller de ulike typer gjenstander, må man ha en absolutt kronologi. Denne bygger på en eller annen form for kalender. Den eldste kjente er den egyptiske, basert på den årlige overflømming av Nilen. I Egypt er det funnet monumenter med inskripsjoner og kalendere som kan knyttes til daterbare astronomiske observasjoner. Den egyptiske kronologi kan føres tilbake til ca. 3400 f.Kr. Ved hjelp av funn av egyptiske gjenstander som er havnet i graver i andre områder, f.eks. i Europa, kan også disse dermed dateres. På denne måten er også nordeuropeiske funn fra yngre steinalder og bronsealder satt inn i et kronologisk rammeverk.
Dateringsmetoder. I Norden utførte arkeologen Oscar Montelius et pionerarbeid ved å dele opp bronse- og jernalder i underperioder og knytte disse til de historiske kronologier i middelhavsområdet. Den kronologiske rammen blir imidlertid stadig mer usikker jo lenger bort fra det historisk belyste området man kommer. Det har derfor vært til uvurderlig hjelp for arkeologene at det er kommet til flere naturvitenskapelige dateringsmetoder. Den mest anvendte er C-14-metoden (se aldersbestemmelse), der organisk materiale kan dateres ut fra hvor mye av den radioaktive karbonisotop 14C som er tilbake i prøven. C-14-metoden kan brukes til å datere funn som er yngre enn 30 000 år. Dersom prøvematerialet er godt, kan C-14-dateringene gis med forholdsvis små avvik (se halveringstid).
En annen metode som kan nyttes til datering, er dendrokronologi, metode til å bestemme alderen av gamle bygninger ved hjelp av årringanalyse. Termoluminescens-datering er en relativt ny dateringsmetode og benyttes særlig til å datere keramikk, som er en av de viktigste gjenstandsgruppene i arkeologien. Også geologiske dateringsmetoder nyttes (se geologisk tidsregning). Flere naturvitenskapelige dateringsmetoder er under utvikling og utprøving. I fremtiden vil disse trolig bedre mulighetene for datering av forhistorisk materiale.