sammenfattende betegnelse for underholdende, spenningsfylt litteratur, hvor spenningen gjelder etterforskning og oppklaring av en forbrytelse. Sjangeren omfatter en rekke vidt forskjellige litterære uttrykksformer, fra tegneserier og krimfortellinger i ukeblader og seriehefter til noveller og romaner. Fra den tradisjonelle detektivromanen har det utviklet seg ulike typer kriminallitteratur, som politiromanen, spion- og agentromanen og thrilleren.
Historikk
1800-tallet
Den tradisjonelle detektivromanen har en rekke faste og nærmest ufravikelige konvensjoner: løsningen av mysteriet tar form av et puslespill der alle brikker til slutt faller på plass, og leseren skal gis de samme muligheter som detektiven til å løse gåten. Intrigen er langt viktigere enn person- og miljøskildring. Disse konvensjonene har sitt utgangspunkt i Edgar Allan Poe, som skapte både detektiven og den moderne kriminalfortelling. Poe skrev bare tre kriminalnoveller, men allerede i den første av dem – The Murders in the Rue Morgue (1841) – klargjorde han minst seks elementer som ble til faste trekk ved detektivromanen: 1) den tilsynelatende perfekte forbrytelse; 2) den ikke-skyldige som alle mistanker og indisier peker mot; 3) politiets mangelfulle arbeid; 4) den eksentriske detektiven med et intellekt som kan løse hvilke som helst problemer; 5) en noe senttenkende medarbeider, gjerne forteller av historien, og 6) påstanden om at tilsynelatende viktige bevis alltid er irrelevante.
Oppbygningen kan være slik at spenningen bygges opp for så å utløses i siste kapittel hvor alle brikker faller på plass, eller selve mysteriet kan utspilles i åpningskapittelet, mens problemet blir løst punkt for punkt i resten av romanen. Noe grovt kan man si at skillet mellom amerikanske og britiske detektivromaner følger denne delingen.
Poe skrev ingen detektivroman, og franskmannen Émile Gaboriau utgav i 1866 L'affaire Lerouge som den første lengre detektivroman. Viktigere er det at William Wilkie Collins i 1868 skrev The Moonstone, som fremdeles blir betraktet som et av sjangerens hovedverk. Blant de øvrige kriminalforfattere på 1800-tallet må nevnes Arthur Conan Doyle, som gjorde privatdetektiven Sherlock Holmes og hans medhjelper Doctor Watson verdenskjente.
Fra 1900-tallet
Kjente forfattere i årene før sjangerens såkalte gullalder i 1920- og 1930-årene er E. W. Hornung, som med sin gentleman-forbryter, Raffles, snudde om på konvensjonens krav ved å gjøre skurken til helt. Noe av det samme er tilfelle hos M. Leblanc (Arsène Lupin), mens Gilbert Keith Chesterton med sine Father Brown-historier markerer et høydepunkt i detektivnovellen. Ellers fulgte de fleste britiske kriminalforfattere i Conan Doyles fotspor. R. A. Freeman skapte rene puslespill-intriger, og den uhyre produktive Agatha Christie introduserte sine detektiver Hercule Poirot og Miss Marple. Leslie Charteris, med bøkene om Helgenen, og Edgar Wallace representerer den mer eventyrlige, handlingsfylte kriminalromanen. Med Dorothy Leigh Sayers kommer en ny dybde inn i sjangeren; selv om hennes snobbete amatørdetektiv, Lord Peter Wimsey, av og til nesten blir karikatur, er miljø- og personskildringen mindre konvensjonell enn vanlig. Sayers utgav i 1930 (sammen med Robert Eustace) The Documents in the Case, som er en forløper for dokument- eller dossier-romanen, videreført bl.a. av Denis Wheatley. Frances Noyes Harts The Bellamy Trial (1927) er et tidlig eksempel på kriminalromanen hvor rettssaken utgjør hele historien. Med få unntak følger alle de nevnte tradisjonen fra Poe og Conan Doyle.
I USA ble det omkring 1930 skapt en helt ny retning: den hardkokte kriminalromanen, som er langt mer realistisk og samfunnskritisk enn den intellektuelle lek mange forfattere yndet å bedrive. Dashiell Hammett, med bl.a. The Maltese Falcon (1930), regnes som retningens grunnlegger, men hans «elev», Raymond Chandler, skaperen av privatdetektiven Philip Marlowe, er kanskje mer berømt, bl.a. på grunn av filmatiseringen av hans beste bøker. Retningen ble videreført av Ross MacDonald i et utall romaner fra USAs vestkyst, og av George V. Higgins. Nært beslektet med denne retningen er William Faulkners Sanctuary og, kanskje enda nærmere, James McCains The Postman Always Rings Twice.
Blant de mest populære retningene innen kriminallitteraturen i dag må regnes prosedyre- eller politiromanen og agent- eller spionromanen. Ed McBains romaner fra «87th Precinct» er blant politiromanens klassikere. I sin uttalte samfunnskritikk danner enkelte av dem sammen med Hammett–Chandler-tradisjonen et direkte og naturlig forbilde for den største og beste serie av kriminalromaner i nordisk litteratur: og Sjöwall-Wahlöös romaner om Martin Beck og hans politikolleger. Svenske navn utenom Sjöwall og Wahlöö er Stieg Trenter, Maria Lang, Kerstin Ekman, H. K. Rönnblom, Jan Guillou, Henning Mankell, Håkan Nesser, Åke Edwardson, Liza Marklund og Stieg Larsson, mens Danmark har Helle Stangerup, Anders Bodelsen, Torben Nielsen, Peter Høeg og Leif Davidsen.
Av en lang rekke internasjonalt kjente kriminalforfattere kan nevnes Ellery Queen (pseudonym for fetterne F. Dannay og M. B. Lee), Rex Stout, Patricia Highsmith, Erle Stanley Gardner, John Dickson Carr (også under pseudonymet Carter Dickson), Frederick Forsyth, John le Carré, Dick Francis, P. D. James, Elmore Leonard, James Lee Burke, Walter Mosleyy, Ian Rankin, Ruth Rendell (også som Barbara Vine), Elizabeth George, Patricia D. Cornwell, Sue Grafton og Sara Paretsky. Nærmest i en kategori for seg står belgiske Georges Simenon, som med sine Maigret-romaner hever sjangeren opp over ren underholdning.
I Norge er Maurits Hansens Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1839–40) et tidlig eksempel på sjangeren, som først med Rudolf Muus, Øvre Richter Frich og Sven Elvestad (med pseudonymet Stein Riverton) i årene omkring den første verdenskrig virkelig ble en viktig sjanger, både hva produktivitet, opplagstall og kvalitet angår. Elvestads Jernvognen (1909) regnes fortsatt som en av de beste norske kriminalbøker. Alf Bonnevie Bryn (Peter van Heeren) og Detektiv-Magasinet med dets politihelt Knut Gribb bør også nevnes. Kjente norske forfattere som har prøvd seg i kriminallitteraturen, er Olaf Bull, André Bjerke (under pseudonymet Bernhard Borge), Torolf Elster, Tor Edvin Dahl (David Torjussen), Kjartan Fløgstad (K. Villum), Gert Nygårdshaug, Ingvar Ambjørnsen, Pål Gerhard Olsen, Knut Faldbakken o.a. Av dem som mer spesielt har dyrket sjangeren nevnes Gerd Nyquist, Sigrun Krokvik, Fredrik Skagen, Gunnar Staalesen, Richard Macker (pseudonym for Reidar Thomassen), Kolbjørn Hauge, Jon Michelet, Jo Nesbø, Jan Mehlum og Kjell Ola Dahl.
Kvinnelige forfattere har markert seg stadig sterkere i norsk kriminallitteratur, noen ganger også med kvinnelige helter i tråd med en internasjonal trend fra 1980-årene (Grafton, Paretsky). Fremtredende navn er Kim Småge, Anne Holt, Kjersti Scheen, Magnhild Bruheim, Karin Fossum og Unni Lindell.