Krigserstatninger er penge- eller naturalerstatninger som seierherren etter en krig pålegger den beseirede staten å betale. Erstatningene er ment å dekke tap og skade som er oppstått i løpet av krigen.

Den fransk-tyske krig

Etter den fransk-tyske krig i 1870–1871 ble Frankrike pålagt å betale fem milliarder gullfranc i krigserstatning til Tyskland. Beløpet ble overført i løpet av en femårsperiode og skapte ingen store økonomiske vanskeligheter.

Første verdenskrig

Versailles-traktaten etter første verdenskrig fastsatte at Tyskland skulle erstatte all skade og tap som sivilbefolkningen i de okkuperte land hadde lidt. En interalliert konferanse i Brussel i 1920 fastsatte et beløp på 269 milliarder gullmark som skulle betales over 42 år. Dette ble ikke godtatt av Tyskland, og året etter reduserte erstatningskommisjonen summen til 132 milliarder gullmark.

Tyskland innbetalte en milliard gullmark i desember 1921, men fra 1922 ble det stadig vanskeligere å få Tyskland til å oppfylle sine forpliktelser. Som en konsekvens av dette fulgte franskmennenes okkupasjon av Ruhr-distriktet, Dawes-planen og Young-planen. Fra 1931 opphørte innbetalingene fullstendig.

Andre verdenskrig

Potsdamavtalen av 1945 fastsatte hovedprinsippene for ordningen av krigsskadeerstatningene etter andre verdenskrig. Sovjetunionen og Polen skulle få en vesentlig del av sine erstatningskrav dekket ved overføring av industrielt utstyr fra den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. De to landene skulle også få en del industrielt utstyr samt visse vareleveranser fra de vestlige soner.

En ny konferanse i Paris høsten 1945 diskuterte erstatningskrav fra de land som skulle få sine erstatningskrav på Tyskland dekket fra de vestlige okkupasjonssoner. Hovedvekten ble lagt på postene direkte ødeleggelser, okkupasjonsomkostninger og budsjettomkostninger vedrørende krigføringen. Totalsummen av kravene som ble fremsatt under disse postene utgjorde nærmere 300 milliarder dollar (1938-verdi), hvorav de norske var på 2,9 milliarder dollar. Det ble opprettet et interalliert erstatningsbyrå, IARA, med sete i Brussel.

Fra 1946 til 1951 ble det fordelt erstatning gjennom IARA med i alt 529,3 millioner dollar (1938-verdi), eller 0,2 prosent av de fremsatte krav. I alt fikk Norge 14,2 millioner dollar (1938-verdi). Demonteringen av tyske fabrikker som erstatningsytelser støtte på stor motstand fra tysk side, og med Marshall-planen ble den allierte erstatningspolitikken overfor Vest-Tyskland helt endret.

I fredstraktatene fra 1947 mellom de allierte og Italia, Finland, Ungarn, Romania og Bulgaria ble det også pålagt disse statene å yte krigserstatninger. Finland ble pålagt krigserstatninger til Sovjetunionen med 300 millioner dollar (1938-verdi). Betalingen skulle skje gjennom leveranser fra finsk industri over en åtteårsperiode. En del ble ettergitt, og i september 1952 ble de siste ytelsene levert. Hva angår de øvrige landene, ble en del av de fastsatte erstatningsbeløp ettergitt eller endret ved særavtaler mellom landene.

I den fredstraktaten som ble inngått mellom de allierte og Japan i San Francisco i 1951, ble det gitt en uttrykkelig bestemmelse om de alliertes rett til å beslaglegge japansk eiendom i de respektive land til erstatningsformål. Det skulle dessuten avsluttes særskilte krigserstatningsavtaler mellom Japan og de landene som hadde vært okkupert av denne staten. For øvrig ble ikke Japan pålagt å yte noen krigserstatninger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg