krigsbarn – Store norske leksikon

Før 1950 mistet norske kvinner som giftet seg med utenlandske menn sitt norske statsborgerskap. I 1946 kom det et tillegg i loven: Kvinner som hadde giftet seg med «menn fra fiendestat» i krigstid, måtte ta mannens statsborgerskap. Dette gjaldt kvinner som hadde vært kjæreste med eller fått barn med tyske soldater under krigen. Disse kvinnene ble kalt tyskertøser og barna tyskerbarn, og mange av dem ble utsatte for overgrep etter krigen. De fikk nå tysk statsborgerskap og ble sendt ut av landet. Bildet viser norske og tyske jenter som reiser fra Norge til Tyskland med barna sine i 1946.

Tyskerjenter

Av Scanpix/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Rundt 8000 av de norske krigsbarna ble registrert av den nazistiske Lebensborn-organisasjonen, som opprettet ni hjem forskjellige steder i Sør- og Midt-Norge. Selv om 1089 krigsbarn ble født der, hadde majoriteten av norsk-tyske krigsbarn aldri opphold på Lebensborn-hjemmene. Fra Lebensborn-hjemmet i Bygdøy allé/Drammensveien i Oslo. I dag huser bygningen Polens ambassade.

Lebensborn i Norge

Av Scanpix/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Krigsbarn er en betegnelse gjerne brukt om barn født i Norge under andre verdenskrig med norsk mor og tysk far; tidligere også kalt tyskerbarn. Under og like etter krigen ble det født mellom 10 000 og 12 000 barn med slik herkomst.

Faktaboks

Også kjent som: tyskerbarn, tyskerunger

Rundt 8000 av de norske krigsbarna ble registrert av den nazistiske Lebensborn-organisasjonen, som opprettet ni hjem forskjellige steder i Sør- og Midt-Norge der norske kvinner som fikk barn med tyske soldater kunne få omsorg og hjelp under fødselen og tiden før og etter. Selv om 1089 krigsbarn ble født der, hadde majoriteten av norsk-tyske krigsbarn aldri opphold på Lebensborn-hjemmene. Rundt 250 barn med norske mødre og tyske fedre ble dessuten bortadoptert til Tyskland i løpet av krigsårene.

Etter krigen forsøkte norske myndigheter å bortadoptere opptil 9000 krigsbarn til nøytrale land eller til Australia, med begrunnelsen at barna ville få det bedre der som følge av de sterke anti-tyske holdningene i Norge etter krigen. Selv om dette framstøtet ikke resulterte i konkrete resultater, ble en del av barnas mødre fratatt barna, i de fleste tilfellene med tvang. De aktuelle barna ble deretter bortadoptert eller satt på institusjoner, hvor de ikke sjelden ble utsatt for overgrep og mishandling.

De fleste norsk-tyske krigsbarna vokste likevel opp hos sine mødre, og det er beregnet at i overkant av en tredjedel vokste opp hos sin enslige mor. Litt mindre enn en tredjedel vokste opp i «normale» familiekonstellasjoner med mor og far eller stefar, mens omtrent like mange var bortadoptert eller vokste opp hos pleieforeldre i morens familie, for eksempel barnas besteforeldre. Et fåtall barn vokste også opp hos sine fedre i Tyskland, mens et ukjent antall, trolig noen hundre, ble plassert på institusjon eller barnehjem.

Oppvekst og levevilkår

I Norge oppstod det både under og etter krigen en generell negativ og fordomsfull holdning til disse barna, som ble kalt «tyskerunger». De fikk gjerne dårlig behandling i skolene, på barnehjemmene og i lokalsamfunnene. Mange krigsbarn har vært sterkt preget av sitt opphav og mangelen på kontakt med den ene eller begge av foreldrene i oppveksten.

I levekårsundersøkelser kommer krigsbarn generelt dårligere ut enn den øvrige norske befolkningen. Blant annet har de kortere levealder (overdødelighet på 40 prosent i perioden 1960–2002 i forhold til sine jevnaldrende), de har større sjanse for å være skilt (19 prosent sannsynlighet sammenliknet med 14 prosent blant deres jevnaldrende), dårligere helse og vesentlig større risiko for selvmord, lavere inntekts- og utdannelsesnivå, samt større sjanse for å være arbeidsledige eller uføretrygdede (28 prosent av krigsbarna var uføretrygdede sammenliknet med 24 prosent blant deres jevnaldrende). Mange krigsbarn tar likevel avstand fra det de mener er en for sterk elendighetsbeskrivelse, og viser til at de fleste norsk-tyske krigsbarn har hatt normale liv, med egne familier og helt vanlige jobber, utdanning og inntekt.

Erstatninger og søksmål

Norges Krigsbarnforbund ble stiftet i 1986 og arbeider blant annet med å oppspore ukjente tyske fedre. I 2002 gav Stortinget krigsbarna en unnskyldning og ba regjeringen utrede alternative erstatningsordninger for dem som ble påført særlige lidelser. To år senere fikk krigsbarna mulighet til å søke billighetserstatning fra norske myndigheter, selv om det skulle vise seg å være vanskelig for krigsbarna å få innvilget dette i praksis. Et gruppesøksmål om erstatning ble i 2007 dessuten avvist som foreldet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Lars Borgersrud, Staten og krigsbarna: en historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene, 2004, isbn 82-92298-03-7
Lars Borgersrud, Vi ville ikke ha dem: Statens behandling av de norske krigsbarna, 2005.
Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater. Forlaget Oktober, 2009.
Dag Ellingsen, Krigsbarns levekår: en registerbasert undersøkelse, 2004, isbn 82-537-6655-6
Norges forskningsråd, En hvitbok: utvalgte offentlige dokumenter om krigsbarnsaken, 1999, isbn 82-12-01338-3
Kjersti Ericsson & Eva Simonsen, Krigsbarn i fredstid, 2005, isbn 82-15-00700-7
Norges forskningsråd, Fiendens barn?, 1999, isbn 82-12-01319-7
Kåre Olsen, Krigens barn: de norske krigsbarna og deres mødre, 1998, isbn 82-03-29090-6
Helle Aarnes: Tyskerjentene. Historiene vi aldri ble fortalt. Gyldendal, 2009.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norges historie fra 1940 til 1945

Torgeir Ekerholt Sæveraas

Doktor i historie