organisert bruk av våpenmakt mellom grupper av mennesker i den hensikt å tilintetgjøre motparten eller påtvinge ham den annen parts vilje. Gjelder det en konflikt mellom stater, taler man om internasjonal krig. Står striden mellom den lovlige regjering i en stat og en mer betydelig, fastere organisert gruppe av innbyggerne, foreligger borgerkrig. Eldre tiders slektsfeider og lignende selvtekt betegnes undertiden som privat krig, men faller utenfor begrepet, idet det er vesentlig for krig at aksjonen er overflyttet fra individet (familien) til det samfunnsmessige plan.
Etter folkeretten
Etter folkeretten er krig en rettslig tilstand mellom stater, der det vanligvis blir anvendt væpnet makt. Det kan imidlertid herske krigstilstand uten at det pågår kamphandlinger, f.eks. i tiden mellom våpenstillstand og fredsslutning. På den annen side kan det foregå kamphandlinger mellom to stater uten at dette i rettslig forstand kan karakteriseres som krig. De to staters egen oppfatning av konflikten må tillegges atskillig vekt, men utenforstående stater, særlig stormakter vil, selv om ingen av partene ønsker at konflikten skal ansees som krig, ved sin stilling til denne kunne bevirke at fiendtlighetene også i rettslig forstand blir krig.
Borgerkrig er ikke krig i folkerettslig forstand, men opprørerne kan enten de jure eller de facto bli anerkjent som krigførende av andre stater, med den følge at krigens lover og sedvaner kommer til anvendelse. Dette var f.eks. tilfellet ved borgerkrigen mellom nord- og sørstatene i USA.
Rett til å utøve kamphandlinger har vanligvis bare personer som tilhører vedkommende staters væpnede styrker, men unntaksvis kan også andre bli å betrakte som krigførende.
Krig er etter folkeretten det ytterste middel (ultima ratio) til rettshåndhevelse i internasjonale forhold. Det er imidlertid umulig å skjelne mellom krig som rettshåndhevelse og krig som utslag av maktpolitikk.
Krigsårsaker
Krig forutsetter at menneskelige samfunn er undergitt en viss fast organisasjon og har nådd en materiell kultur som levner et overskudd utover eksistensminimum. Så snart det opptrer større bofaste folkegrupper organisert i stammer eller stater med en mer eller mindre utviklet sivilisasjon, møter man krig. Man finner således vitnesbyrd om organisert krigføring og om tilstedeværelsen av særskilte militære klasser allerede i oldtidens kinesiske, sumeriske, egyptiske kulturer m.fl. Opprinnelig har trolig årsakene til krig hatt sammenheng med ulikheten i sosial og økonomisk utvikling. Men ellers har sikkert andre krigsårsaker gjort seg gjeldende også i gammel tid, således dynastiske, politiske, religiøse m.m. De økonomiske årsaker til krig bør ikke tillegges overdreven vekt, men uten tvil har dette moment vært fremtredende, både i oldtiden og middelalderen, og ikke minst i nyere tid. Krig, av hvilken som helst årsak, har igjen avfødt nye kriger, frihetskriger av undertrykte folk, hevnkriger (revansjekrig) osv. Etter krigføringens art har det vært vanlig å tale om angreps- og forsvarskrig, stillings- og bevegelseskrig, gerilja- eller partisankrig.
Krigføringens utvikling
Krig har med tiden antatt stadig mer omfattende og ødeleggende former. Den alminnelige verneplikt, som først ble innført under den store franske revolusjonen, trakk hele nasjonen inn i krigføringen meget sterkere enn før og skapte forutsetninger for en langt mer vidtrekkende utnyttelse av ressursene til krigsformål, noe som ble demonstrert gjennom den franske maktutfoldelse under napoleonskrigene. Nye våpentyper (maskingevær, stridsvogner, tungt artilleri, fly, undervannsbåter, giftgass m.m.) førte under den første verdenskrig til store menneskelige og materielle ødeleggelser for praktisk talt hele Europa. Den annen verdenskrig var av enda mer total karakter, fordi våpnene hadde fått enda større ødeleggelsesevne, og fordi de krigførende i en inntil da ukjent grad omstilte samfunnsøkonomien til krigsformål.
Etter 1945
Den våpenteknologiske revolusjon som har funnet sted siden 1945, har skapt et krigspotensial som, om det var blitt utnyttet fullt ut, ville ha utslettet hele menneskeheten (se kjernevåpen). Samtidig må man imidlertid regne med at evnen til og sannsynligheten for gjensidig utslettelse i tilfelle åpen krig mellom de store kjernefysiske makter har skapt et større interessefellesskap hos disse for å søke å unngå storkonflikt. Man kan med en viss rett si at stormaktene ruster mest for den krigen de sannsynligvis aldri vil komme til å føre. Uttrykk for dette stormaktsinteressefellesskapet er bl.a. den økte interessen for rustningskontroll med sikte på både å begrense og stabilisere rustningskappløpet seg imellom og å hindre at andre følger etter.
En spesiell oppmerksomhet er vist spørsmålet om kontroll med bakteriologiske og kjemiske stridsmidler, siden fremstillingen av slike faller forholdsvis rimelig og derfor kan foretas også av mindre stater, mens de kan være enda farligere i sin virkning enn kjernevåpen og dessuten vanskeligere å treffe effektive mottiltak mot. De såkalte Genèveprotokoller av 1925 forbyr bruk av kjemiske stridsmidler.
Se også fredsbevegelsen, nedrustning og rustningskontroll.