sammenslutning av låntakere som i forening påtar seg solidarisk ansvar med sikte på å oppnå bedre lånevilkår enn de kunne få enkeltvis. Kredittforeningene skaffer seg lånemidler ved å utstede ihendehaverobligasjoner. Disse midler lånes ut til foreningens medlemmer mot pant i deres eiendommer.
I 1851 ble det ved lov åpnet adgang til å starte kredittforeninger i Norge, men det skulle gå mange år før slike foreninger dukket opp fordi Norges Hypotekbank lenge dekket kredittbehovet. I 1907 kom en ny lov om kredittforeningers adgang til å oppta ihendehaverobligasjonslån, og det ble stiftet tre kredittforeninger: Den Østenfjelske Bykredittforening, Oslo, Den Vestenfjelske Bykredittforening, Bergen, og Den Nordenfjelske Bykredittforening, Trondheim. Disse gikk senere sammen i De Norske Bykredittforeninger. I 1913 kom Den norske Hypotekforening, deretter en rekke øvrige kredittforeninger, mange med tilknytning til spesielle næringer.
Kredittforeningenes virksomhet er etter hvert i stor grad overtatt av andre typer kredittforetak. De tre bykredittforeningene skilte lag i 1986; disse er siden omdannet til banker eller kredittforetak tilsluttet et større finanskonsern.
Det finnes (2005) to kredittforeninger i Norge; Landkreditt (etablert 1915 som långiver for landbruket) og Kredittforeningen for Sparebanker (etablert 2004).