korporativ stat

stat hvor den politiske makt springer ut av en (eller flere) forsamling(er) som er rekruttert fra korporasjoner. I en korporativ stat kan korporasjonene også være utøvere av statsmakt, og de kan ha større eller mindre grad av indre selvstyre. Ideen om en korporativ stat har røtter tilbake til middelalderen, men ble i moderne versjon utviklet på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet – bl.a. av den franske sosiolog Émile Durkheim, de franske syndikalister, de engelske laugssosialister og de italienske fascister. Begrunnelsen for en korporativ stat var opprinnelig at den politiske makt på ulike samfunnsområder burde ha sin basis i de grupper som hadde spesielle interesser og en spesiell kompetanse på disse områder: Industrien burde ha spesiell innflytelse over industripolitikken, landbruket over landbrukspolitikken osv. Slik sett blir ideen om den korporative stat i en viss forstand demokratisk, eller ikke-autoritær. De italienske fascister, som prøvde å innføre en slags korporativ statsform, brukte imidlertid korporasjonene mer som redskap til å kontrollere og dirigere de ulike samfunnssektorer; på dette vis ble ideen gitt et autoritært innhold. Quislings planer om en omorganisering av det norske politiske system gikk i korporativ retning; det skulle opprettes kulturting, næringsting og riksting. I de industrialiserte vestlige samfunn er det klare innslag av (ikke-autoritær) korporatisme (se korporativ pluralisme).