en type høy mannlig sangstemme med bruk av hoderegister, som kan utføre altstemmen i kor. Dyrkes særlig i Storbritannia. I tidlig polyfon musikk (1300–1400-tallet) betegnet kontratenor en tredje stemme i tillegg til tenor og discantus med leie dels over, og dels under tonen. Etter hvert spaltet den seg i en høy (kontratenor altus = alt) og en dyp (kontratenor bassus = bass).
kontratenor
- Uttale
- kˈontratenor