forbindelser som introduseres i organismen med det formål å få større utbytte av billeddiagnostiske undersøkelser. Midlene øker den innbyrdes kontrasten mellom ulike organer eller mellom sykt og friskt vev. I de første 75 årene etter røntgenstrålenes oppdagelse (1895) ble kontrastmidlene benyttet ved konvensjonelle røntgenundersøkelser. I de siste decennier har gradvis mer interesse blitt rettet mot kontrastmidler til bruk også ved andre billedundersøkelser, f.eks. computertomografi, CT, magnetisk resonanstomografi, MR og ultrasonografi (ultralyd).
Inndeling
Kontrastmidler for undersøkelser med røntgenstråler kan deles i de negative (gasser) som absorberer mindre stråler enn kroppens organer og de positive som absorberer mer røntgenstråler enn kroppens organer. Blant de siste er f.eks. bariumsulfat oppslemmet i vann. Dette kan svelges eller gis som klyster for å få fremstilling av henholdsvis spiserør/magesekk eller tykktarm. Bariumsulfat har vært benyttet helt siden 1910.
Vannløselige, jodholdige kontrastmidler som kan injiseres i blodårene ble først tatt i bruk i 1920-årene. Den gang ble natriumjodid injisert i kroppen til behandling for syfilis, og det ble ved en tilfeldighet oppdaget at stoffet etter noe tid gav billedskygge av urinveiene fordi det ble utskilt av nyrene. Stoffet hadde for mange bivirkninger til å kunne benyttes rutinemessig som kontrastmiddel, men dette var opptakten til en utvikling av stadig mindre toksiske vannløselige midler. I 1950-årene ble det påvist at jodatomer bundet til en benzenring hadde lav nok bivirkningsfrekvens til at rutinemessig bruk i røntgendiagnostikken var forsvarlig. Derved kunne man fremstille f.eks. blodårer (angiografi) og urinveier (urografi). Stoffene var dengang ioniske med høy osmolalitet, noe som medførte smerter ved innsprøyting i blodårene.
Ikke-ioniske kontrastmidler
Svensken Torsten Almén var den første som forstod at smerten hadde sammenheng med osmolaliteten. Han publiserte i 1969 sine forslag om å overkomme dette problemet ved å fremstille ikke-ioniske kontrastmidler som gav opphav til færre partikler i løsning og derved lavere osmolalitet. Han tok kontakt med flere av de ledende farmasøytiske bedriftene, men fikk ikke gehør før han tok kontakt med den norske bedriften Nyegaard & Co. (senere Nycomed). Her ble de første ikke-ioniske kontrastmidlene fremstilt, bl.a. i samarbeid med Hugo Holtermann, og «Omnipaque» ble en verdenssuksess som i mange år dominerte kontrastmiddelmarkedet pga. lav bivirkningsfrekvens og mulighet til bruk i alle kroppens organer inklusive spinalkanalen og hjernens hulrom.
Kontrastmidler ved MR-diagnostikk
Mens kontrastmidlene for konvensjonell røntgendiagnostikk og computertomografi baserer seg på at stoffer med høyt atomnummer absorberer røntgenstråling, må kontrastmidler for MR-diagnostikk basere seg på andre prinsipper. MR-kontrastmidler deles inn i paramagnetiske og superparamagnetiske. De førstnevnte forsterker MR-signalene ved å forkorte relaksasjonstiden T1, mens de siste gir fravær av signal ved å forkorte relaksasjonstiden T2. De mest brukte MR-kontrastmidlene inneholder gadolinium- eller jernforbindelser. Ultralyddiagnostikk baserer seg på utsendelse av lydbølger i frekvensområdet 3–15 MHz, som er høyere enn området for hørbar lyd. Styrkene av ekkosignalene fra kroppen og tiden som har medgått fra utsendt lyd til mottatt ekko gir grunnlag for billeddannelse. Ekkosignalene fra f.eks. blodårer og hjertets hulrom kan forsterkes med kontrastmidler. Disse kan bestå av partikler eller inkapslede gassbobler som gir kraftig ekko.
Dagens kontrastmidler regnes som meget trygge. Utfordringene for fremtiden ligger i å finne organspesifikke eller sykdomspesifikke kontrastmidler som selektivt «farger» målorganer som lever og bukspyttkjertel eller sykelig forandret vev, f.eks. forskjellige typer kreftsvulster.