den musikalske komposisjonsform å sette én eller flere melodier til en gitt melodi (cantus firmus).
Da de tilføyde stemmene skulle være selvstendige melodisk så vel som rytmisk, ble samklangene i eldre tid mer tilfeldige (det horisontale prinsipp), men i løpet av senmiddelalderen ble stemmene mer harmonisk avhengig av hverandre (det vertikale prinsipp), samtidig som den melodiske og rytmiske linje ble underlagt formaliserte regler. Kontrapunktikken nådde en høy grad av fullkommenhet i renessansen og barokken, hos mestere som Palestrina og Bach.
Den kontrapunktiske stemme kan komponeres på forskjellig vis: I den enkleste standardiserte form har notene i motstemmen samme lengde som i cantus firmus, i mer kompliserte former skrives to eller flere noter mot én. Ved dobbelt kontrapunkt skal den tilføyde stemmen kunne være både over- og understemme. I kanon og fuge gjentar de tilføyde stemmene den opprinnelige melodien etter forskjellige regler.