kontinentdrift, teori om forflytting av landområdene på Jorden i forhold til hverandre og til polene; best kjent ved tyskeren A. Wegeners utforming fra 1912. I henhold til denne teorien skulle f.eks. Afrika og Sør-Amerika tidligere ha hengt sammen, noe som ville forklare de nær parallelle kystlinjene. Wegener foreslo at store plater med kontinental jordskorpe («sial») kunne bevege seg på et underlag av havbunnsskorpe («sima«), men dette var til å begynne med vanskelig å godta for geologer og geofysikere.
I dag vet vi at landområdene rir på tykke, stive plater som også omfatter deler av Jordens øvre mantel (litosfæreplater), og at disse flyter på en plastisk sone på 75–250 km dyp i asthenosfæren. Man må også ta med i betraktningen at havbunnen under verdenshavene utvider seg og derved dytter kontinentene fra hverandre. Med disse modifikasjonene er kontinentdrift-teorien av i dag en del av den mer omfattende teori om platetektonikk og havbunnsspredning.