konsum, forbruk av varer og tjenester i siste hånd. Opplysninger om konsumet og dets fordeling finnes i Statistisk Sentralbyrås nasjonalregnskap. Detaljerte opplysninger om konsumet i enkelte sosialgrupper finnes i oversikter fra spesielle forbruksundersøkelser, som danner grunnlaget for beregning av konsumprisindekser. Man skjelner mellom privat og offentlig konsum.
Privat konsum
Privat konsum omfatter private personers (husholdningers) forbruk. I vanlig nasjonalregnskapsstatistikk regnes også kjøp av kapitalgjenstander til husholdninger (unntatt boliger) som konsum. For den enkelte avhenger konsumet i første rekke av inntektens størrelse; det stiger med inntekten, men ikke like sterkt som denne, absolutt sett. Dermed blir forskjellen mellom inntekt og konsum, dvs. sparingen, større jo høyere inntekten er. Det totale private konsum i et samfunn vil avhenge av den totale private inntekt, men inntektsfordelingen vil også ha betydning. For de fleste formål er det imidlertid tilstrekkelig å regne med en samvariasjon for hele samfunnet av samme art som for den enkelte. Fordelingen av konsumet på de forskjellige grupper av varer og tjenester avhenger bl.a. av inntektsnivået og av prisene. Det er vanlig at man ved høyere inntekter bruker en mindre del av inntekten på matvarer enn når inntekten er lav (Engels lov, etter den tyske statistiker Ernst Engel, 1821–96).
Offentlig konsum
Offentlig konsum omfatter varer og tjenester som brukes av offentlige institusjoner, i alt vesentlig stat og kommuner. Til offentlig konsum regnes administrasjonens ytelser, rettsvesen o.l., alt verdsatt til lønnskostnadene, løpende anskaffelser unntatt det som går til anskaffelse og vedlikehold av kapitalutstyr (bygninger, veianlegg o.l.), og kapitalslitet på den offentlige konsumkapitalen.