Tittelen på de to høyeste embetsmenn i Roma fra republikkens innføring i 509 f.Kr. Deres nær absolutte makt følger av at konsulen innehadde imperium og potestas, men en viss innskrenkning lå allerede i at det var to konsuler, at deres embetstid var begrenset til ett år og at gjenvalg normalt ikke kunne skje før etter ti år.
Konsulene var eponyme embetsmenn, dvs. de gav året navn («dette skjedde i det året da A og B var konsuler»). Konsulene ble valgt på comitia centuriata, først bare blant patrisierne; fra 367 f.Kr. skulle den ene være plebeier og fra 342 f.Kr. kunne begge være det. Konsulens verdighetstegn var den kuruliske stol, toga med purpurkant og tolv liktorer med fasces. Konsulene ledet senatets forhandlinger og var hærførere; fra Sullas tid ble det vanlig at de oppholdt seg i Roma i sitt embetsår og først etterpå drog i felten som stattholdere i provinsene. Opprettelsen av andre embeter begrenset etter hvert konsulenes makt (sml. folketribun, pretor, sensor). Konsulatet ble nå kronen på en embetskarriere (cursus honorum) som kunne gjøre en til konsul tidligst i 43-årsalder. Til konsulembetet var det knyttet ikke bare stor makt og store fortjenestemuligheter, som oppveide de veldige utlegg mange hadde for å oppnå folkets gunst, men også en enorm prestisje. Konsularfamiliene, patrisiske og plebeiiske, utgjorde den romerske nobilitet, som dominerte staten og som under republikken langt på vei var en sluttet krets. I keisertiden var det fremdeles en ære å være konsul, men konsulene ble nå valgt av keiser eller senat, og embetet hadde mistet enhver politisk betydning. Det ble fra Augustus' tid ofte valgt flere konsuler per år, som hver fungerte noen måneder. Det siste konsulpar er nevnt år 541 e.Kr.