konservativ jødedom

Bevegelsen springer ut av den såkalte positiv-historiske skolen, utviklet av Zacharias Frankel (1801–1875) som fra 1854 ledet det teologiske seminaret i Breslau i Tyskland (nå Wroclaw i Polen). Her var man opptatt av hvordan den jødiske kulturen og religionen kunne leve videre blant mennesker som var fullt integrert i storsamfunnet, i en tid da mange av praktiske grunner konverterte til kristendommen. Frankel mente at verken den tradisjonelle rabbinske formen for jødedom, eller reformjødedommens gjennomgripende endringer, var veien å gå. Løsningen ble en mellomting mellom disse.

Bevegelsens ledere mente av selv om Toraen og den religiøse loven, halakha, er av guddommelig opprinnelse, så ble tekstene skrevet ned og redigert av mennesker gjennom tidene. De mente at det samme gjaldt de jødiske profetenes etiske og moralske lære. Det ble derfor åpnet for å studere de hellige skriftene med moderne metoder. I motsetning til den tradisjonelle jødedommen, tillot man bruken av både historisk-kritisk metode, språklige analyser, samt historie og arkeologi for å studere det jødiske folkets opprinnelse.

Både tradisjonene og de religiøse lovene i Tora og Talmud kunne nå studeres ut fra den tid de var oppstått i. Man mente at både jødiske leveregler og etikk var blitt til som et resultat av det jødiske folkets syn på, og forhold til Gud, og at disse tradisjonene derfor var en viktig del av jødenes identitet, både enkeltmenneskets og nasjonens.

Det ble derfor lagt stor vekt på å opprettholde viktige jødiske skikker, som Tora-studier, matregler (kosher), feiring av helligdager og synagoge-ritualer, men med tilpasninger der dette syntes nødvendig i en ny tid. De tradisjonelle kleskodene ble for eksempel ikke lenger ansett som passende i et moderne samfunn.

I likhet med reformjødedommen ble den konservative jødedommen opprinnelig utformet i Tyskland, og fikk sin største utbredelse i USA, der den lenge var den mest vanlige formen for jødedom. En av dens viktigste tenkere og ledere var Solomon Schechter (1847–1915), som utviklet ideen om klal Israel (hele det jødiske folk), som innebærer en overbevisning om at den religiøse loven, halakha, får sin autoritet gjennom de mange generasjoner av jøder som har praktiserte den gjennom tidene. Dette er fremdeles en av retningens viktigste læresetninger.

Schechter mente, som bevegelsens grunnleggere, at de mange levereglene og religiøse ritualene var et uttrykk for det jødiske folkets kontinuitet og identitet, og at det derfor var viktig å praktisere disse. Av samme grunn ble det lagt stor vekt på studiet av de hellige skriftene, (Tanakh, Talmud, Shulhan Arukh), samt på etikken, undervisning i hebraisk og tilknytningen til resten av det jødiske folket og til landet Israel (Eretz Israel).

Retningens viktigste lærested, Jewish Theological Seminary, ble grunnlagt i New York allerede i 1887. Her skulle rabbinere utdannes og retningenes teologiske og ideologiske ramme videreutvikles. Dette lærestedet har i dag nær tilknytning til andre konservativ-jødiske utdannelsesinstitusjoner, og har også et stort bibliotek som omfatter nesten 300 000 jødiske tekster og gamle manuskripter.

Konservativ jødedom valgte å beholde den hebraiske liturgien, men har utarbeidet flere egne bønnebøker (sidur) der enkelte gamle bønner har fått en noe annen ordlyd. Allerede i 1961 fjernet man for eksempel bønnene som uttrykker ønsket om gjenoppbygging av tempelet i Jerusalem og gjeninnføring av offerkulten. Forestillingen om legemets oppstandelse etter døden ble videre erstattet med ideen om sjelens udødelighet.

I motsetning til flere andre jødiske retninger unnlot den konservative jødedommens lærere å utstede faste deklarasjoner. Man valgte kun å fastsette retningslinjer, men å holde muligheten åpen for andre tolkninger og varierende praksis. Først i 1988 utarbeidet Kommisjonen for den konservative jødedommens filosofi (Commission on the Philosophy of the Conservative Movement) et slags felles dokument, som klarla hovedprinsippene for den konservativ-jødiske filosofi, tro og praksis. Men også her åpnes det for en stor grad av lokal tolkning og variasjon. Viktige avgjørelser blir forelagt en komite, bestående av ledende rabbinere, og behandlet etter tradisjonell rabbinsk tolkningsmetode, der forskjellige rabbinere kan komme frem til ulike svar på vanskelige spørsmål. Retningens sterke fokusering på menneskerettigheter og demokrati preger avgjørelsene.

Menighetene velger selv sin rabbiner, og både menigheten selv, og den enkelte rabbiner, har stor frihet når det gjelder hvilke ritualer og regler som skal eller bør praktiseres. Mange konservative jøder lever et tilnærmet tradisjonelt jødisk liv, andre gjør det ikke. Det er vanlig å overholde kosher-reglene og vanlig å oppsøke synagogen på sabbaten og de store helligdagene. I konservativ-jødiske menigheter i diasporaen er det likevel vanlig å bruke bil for å komme til synagogen på disse dagene, og mange vil også lempe litt på matreglene når det er utenfor hjemmet.

Synet på kvinnens oppgaver er etter hvert blitt forandret i mer egalitær retning. Man endret tidlig den gamle praksisen, der kvinner var henvist til egne gallerier eller rom under gudstjenesten, slik at familier som ønsket det, kunne sitte sammen. Allerede i 1922 ble det arrangert en bat mitzva for jenter, og fra 1954 fikk kvinner anledning til å lese fra Tora-rullene i synagogen. De tradisjonelle ekteskapskontraktene, ketuba, har fått en annen ordlyd, slik at kvinner i dag har bedre rettigheter i forbindelse med jødiske skilsmisser.

De fleste menighetene praktiserer nå full likestilling mellom menn og kvinner, andre har fremdeles noen begrensninger på kvinners deltagelse i gjennomføringen av gudstjenestene i synagogene. Konservativ jødedom ordinerer fra 1983 også kvinnelige rabbinere, og i dag utdannes også kvinnelige kantorer (forsangere). Men det er opp til den enkelte menighet å avgjøre hvorvidt man vil ansette en kvinnelig rabbiner eller kantor. Kvinner har full anledning til å studere jødisk religiøs lov, halakha.

Synet på homofili varierer. Komitteen av rabbinere som utformer bevegelsens grunnleggende retningslinjer (Committee on Jewish Law and Standards) har behandlet spørsmålet flere ganger, sist i 2006, og kommet frem til forskjellig resultat. Det er nå opp til hvert enkelt lærested, og hver enkelt menighet, å avgjøre om homofile og lesbiske, bifile og transpersoner kan ordineres til rabbinere, og hvorvidt det er tillatt for en konservativ rabbiner å vie par av samme kjønn. De fleste europeiske menighetene, samt masorti-bevegelsen i Israel, godtar ikke denne liberaliseringen i forhold til ortodoks jødisk praksis.

Konservativ jødedom anerkjenner, i utgangspunktet, kun barn født av en jødisk mor som jøder, men mange menigheter praktiserer reglene rundt blandete ekteskap, og barn med uklar status, noe mer liberalt enn hva som er tilfelle blant ortodokse. Den ikke-jødiske parten oppmuntres til å konvertere, og konverteringene foregår etter den gamle tradisjonen. Likevel godtas bevegelsens konverteringer fremdeles ikke av den offisielle ortodokse jødedommen eller av Israels hovedrabbinat. Dette skaper mange problemer for dem som praktiserer denne formen for jødedom, og som derfor har en identitet sterkt knyttet til både landet og staten Israel.

I Israel kalles retningen masorti (tradisjonell), som ikke må forveksles med det mange israelere vanligvis mener med begrepet «tradisjonell jøde». I 1984 opprettet den konservative jødedommen sitt israelske lærested, Schechter-instituttet, i Jerusalem. Her utdannes både rabbinere av begge kjønn og andre som vil studere jødedom i en ikke-ortodoks ramme. Det drives også kulturelle aktiviteter, og det publiseres et stort antall bøker og artikler. Retningen har menigheter og studiegrupper mange steder i landet, til tross for at deres rabbinere ikke har samme offisielle rettigheter som de ortodokse. Medlemmene er ofte aktive i sosialt arbeid, og ikke minst i arbeidet med barn med spesielle behov. Masorti-retningen er gjennomgående noe mer konservativ i tro og praksis enn hva som er tilfelle i USA og Canada.

De mange menighetene og synagogene innen konservativ jødedom er organisert i to store paraplyorganisasjoner, United Synagoges of Conservative Judaism og World Council of Synagoges.

En gruppe som ikke ville godta kvinnelige rabbinere, dannet sin egen organisasjon, Union for Traditional Judaism, som brøt helt med den konservative hovedretningen i 1990. Denne nye retningen har nå mange lokale menigheter og skoler i USA.

• jødedom
• reformjødedom
• ortodoks jødedom
• rabbi