konservatisme

Konservatisme, betegner oftest 1) livsholdning som vil bevare og bygge videre på nedarvede verdier, og stiller seg avvisende til endringer som kan ødelegge disse, eller 2) politisk tankeretning eller ideologi som utvikler denne konservative livsholdning videre til en generell filosofi om samfunnslivet. Konservatismen som politisk ideologi er ikke på samme vis som f.eks. liberalisme eller sosialisme et noenlunde fasttømret og konstant system av politiske doktriner, men opptrer i mer ulikeartede varianter, både hva angår innhold og bruk av begreper.

Konservatismen i Norge og beslektede land legger særlig vekt på personlig frihet, rettssikkerhet og stabilitet i samfunnet, i pakt med «de kristne og nasjonale grunnverdier».

Konservatismen tar sitt utgangspunkt i respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner. Alt dette har skapt nasjonens livsform og gitt samfunnet dets varige verdigrunnlag. Et samfunn har stadig behov for reformer, men siktemålet må være at de bevarer samfunnets verdigrunnlag («forandre for å bevare») og gir det ytringsformer tilpasset nye vilkår. Reformer må helst innføres gradvis og forsiktig, så man ikke risikerer å skade umistelige verdier. Konservatismen tar derfor avstand fra både revolusjonære ideologier, som ønsker total omveltning av det bestående, og fra reaksjonær reformfiendtlighet, som vil fastholde alt som det er – eller «skru klokken tilbake». Både revolusjon og reaksjon vil etter konservatismens oppfatning umuliggjøre en jevn og stabil utvikling, som er grunnlaget for trygghet og vekstmuligheter. Konservatismen ønsker å avverge opprivende motsetninger og konflikter i samfunnet. Den tror på harmonisering og samarbeid mellom ulike samfunnsinteresser, i motsetning til den sosialistiske tro på klassekamp som drivkraften i samfunnsutviklingen.

Konservatismen har sterk mistro til abstrakte politiske doktriner som påstås å være allmenngyldige. Siden ethvert samfunn har sin tradisjonsbestemte egenart, som har krav på respekt, får konservatismen et relativistisk anstrøk: det som er «riktig» i ett samfunn, behøver ikke være det i et annet. Konservatismen hevder at ethvert samfunn er umåtelig komplisert, og avviser derfor enkle skjemaer for samfunnsplanleggingen. Konservatismen ser på mennesket som et samfunnsvesen, skapt med anlegg for både godt og ondt. Isolert sett er mennesket svakt og fullt av feil, men ved å gå inn i fellesskapets retter og plikter utvikles det til en moralsk velgende person og ansvarlig samfunnsborger. Konservatismen betoner menneskenes ulikheter i anlegg og evner som en rikdom for fellesskapet, og tar avstand fra ytterliggående utjevningspolitikk. Den ser på personlig frihet som individets – og samfunnslivets – høyeste gode. Ekte frihet forutsetter ansvarsfølelse og selvdisiplin hos den enkelte, maktspredning og desentralisering i samfunnet: «Makten må være delt for at mennesket skal være fritt» (T. H. Aschehoug).

I motsetning til liberalismen vil konservatismen ha en sterk stat, som også kan gripe aktivt inn i det økonomiske liv; men i motsetning til sosialismen forlanger konservatismen klare grenser for statens makt: staten bør ikke påta seg oppgaver som kan løses like godt eller bedre av andre. Den må operere innenfor rammen av klare og stabile rettsregler som sikrer individets rettigheter (rettsstaten), ikke gi uklart avgrenset og ukontrollerbar makt til det offentlige byråkrati (maktstaten). I betoningen av sosial trygghet som en offentlig hovedoppgave har konservatismen fellestrekk med sosialismen; i betoning av eiendomsrett og personlig initiativ er den beslektet med liberalismen. Konservatismen legger stor vekt på den sunne balanse mellom ytterligheter, og forkaster både kollektivisme og individualisme. I utenrikspolitikk er konservatismen tilhenger av maktbalanse som en garanti mot voldelige konflikter mellom stater.

Mange konservative tenkere har hatt et sterkt religiøst engasjement: Samfunnslivet er villet av Gud, og dets viktigste grunnlag er religiøs tro. Hvert menneske har uendelig verdi fordi det er skapt av Gud. Det setter grenser for statens rett til å behandle mennesker som midler for politiske formål.

Historie

Konservative motiver finner man mange uttrykk for også i fjerne tiders tenkning. Konfucius, som maner til lojalitet mot den nedarvede kinesiske samfunnsorden, og Aristoteles, som påviser ulike samfunnsdannelsers tradisjonsbestemte egenart, er sentrale eksempler. Arven fra Aristoteles' samfunnssyn lever videre hos middelalderens Thomas Aquinas og i thomismen, og hos bl.a. engelske teoretikere som Richard Hooker. I opplysningstiden finner man en klart konservativ tendens hos filosofer som David Hume og Montesquieu.

Konservatismen som moderne politisk ideologi oppstod imidlertid først i tiden omkring den franske revolusjon, med Edmund Burke som førende talsmann. Burke forsvarte arven fra den engelske revolusjon og støttet amerikanerne i den amerikanske revolusjon, fordi begge i hans øyne var opprør på vegne av hevdvunne rettigheter og nedarvede verdier. Han reagerte derimot voldsomt mot den franske revolusjon. Den var, mente han, et opprør mot samfunnsorden og tradisjon overhodet, på basis av snevre, abstrakte doktriner.

I Storbritannia ble den konservative tankeretning utviklet videre av Samuel Taylor Coleridge, Matthew Arnold, John Henry Newman og Benjamin Disraeli; i USA av bl.a. John Adams, Alexander Hamilton og John Calhoun.

Konservatismen i den anglo-amerikanske verden har en overveiende liberal tendens, med vekt på personlig frihet og sosialpolitisk ansvar. På det europeiske kontinent fikk den tidlige konservatisme derimot en reaksjonær tendens, med sterke innslag av autoritetsdyrkelse og tradisjonsmystikk. Som den betydeligste konservative tenker i Tyskland regnes G. W. F. Hegel, som forener fornuftstro og historisk bevissthet i et stort anlagt filosofisk system, der staten oppfattes som virkeliggjørelsen av den «objektive fornuft». Franskmannen Alexis de Tocqueville representerer derimot en utpreget liberal konservatisme, som søker nye muligheter for at nedarvede frihetsidealer skal kunne overleve i «likhetens tidsalder».

I England har konservatismen utviklet seg i nær tilknytning til Conservative Party. I mange andre land kommer den til uttrykk hos individuelle tenkere som forsvarer tradisjon og hevdvunnen samfunnsorden mot totalitære ideologier, voksende statsmakt og byråkratisering.

Konservatisme i Norge

Konservatisme i Norge har også sine filosofiske forløpere, fremfor alt Ludvig Holberg, som var talsmann for forsiktig reformisme, moderasjon og likevekt i samfunnslivet. Etter 1814 hadde konservatismen sitt sosiale tyngdepunkt i embetsstanden, og fikk derfor en utadvendt, urban og pragmatisk form, med hovedvekt på Grunnlovens rettsprinsipper, næringsfrihet, økonomisk utbygging av landet og sosialt ansvar. Typisk for denne tenkemåten var den såkalte «Intelligensen» (Anton Martin Schweigaard, Fredrik Stang, Johan Sebastian Welhaven). Marcus Jacob Monrad representerte derimot en metafysisk orientert konservatisme, inspirert av Hegels filosofi, mens A. O. Vinje var talsmann for en utpreget nasjonal konservatisme.

Konservatismen i Norge fikk sin partimessige tilknytning til Høyre, som ifølge sin formålsparagraf vil føre en «konservativ fremskrittspolitikk». De nasjonale, konservative tradisjonslinjer, med typiske uttrykk i bondereisning, målsak og legmannskristendom, fant imidlertid politisk forankring i andre partier, især Venstre.

Også i Norge har konservatismen i tiden etter den annen verdenskrig vært særlig opptatt av å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og innsnevring av individets råderett. Innenfor de rammeregler staten setter, må det være rom for fri næringsvirksomhet og personlig initiativ. Et hovedtrekk ved det konservative alternativ som Høyre representerer, er maktspredning, bl.a. uttrykt gjennom tanken om «selveierdemokrati». Konservativ tankegang kommer også til uttrykk i reaksjoner mot moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig resursutnyttelse på bekostning av vernehensyn – tanker som spiller en viktig rolle i mange politiske partier og bevegelser.

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 2 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Politisk teori og politiske ideologier

Dag Einar Thorsen Høgskolen i Buskerud og Vestfold

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

17. januar 2011 skrev Tore H. Trollsaas

Artikkelen fremstår som delvis mangelfull, misvisende og noe politisk farget. Den er heller ikke ajour med nåtidens Norge. Det kan kanskje være en fordel av å revidere den, da gjerne med en autoritet som *ikke* er partipolitisk "belastet".

17. februar 2011 svarte Vi trenger ny fagansvarlig for humanistiske fag

Artikkelen bør absolutt revideres.
Store norske leksikon ble overdratt til nye eiere sommeren 2010, en redaksjon vil være på plass i løpet av våren - da vil etter hvert bl.a. denne type artikler komme inn under nye fagmedarbeidere.
Vennlig hilsen
Anne Grete Nilsen
Red.

5. oktober 2011 svarte Georg Kjøll

Hei Tore. Vil bare følge opp Anne Gretes kommentar og si at vi i den nye redaksjonen nå er i prosessen med å pusse opp form og innhold på de ulike fagområdene på snl.no. Filosofi og idéhistorie er et av de som vil få flere nye fagansvarlige i de nærmeste månedene, og dermed vil nye artikler snarlig komme på plass. Den ovenstående om konservatisme står høyt på listen over oppdateringer som skal gjøres, men forhåpentligvis vil både strukturelle og innholdsmessige forandringer over hele fjøla snart være synlige på disse sidene.

Med vennlig hilsen,

Georg Kjøll
Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.