konkurs

De to mest sentrale lovene for konkursbehandlingen er konkursloven og dekningsloven.

Konkursloven omhandler de prosessuelle reglene som forteller når det skal åpnes konkurs, og hvordan konkursbehandlingen skal gjennomføres.

I dekningsloven finnes de materielle reglene som forteller hvilke verdier som omfattes av konkursboet, hva som kan skje med skyldnerens løpende avtaleforpliktelser, og hvordan verdiene skal fordeles mellom kreditorene.

For at det skal åpnes konkurs i skyldnerens bo må noen sende inn en konkursbegjæring til domstolen. Dette gjøres oftest av en av skyldnerens kreditorer, for eksempel en arbeidstaker, men også skyldneren selv kan begjærer seg selv konkurs.

Den som begjærer noen konkurs må betale et beløp til sikkerhet for omkostningene ved bobehandlingen. Dersom det ikke er tilstrekkelig midler i konkursboet til å dekke disse omkostningene er det den som begjærte skyldneren konkurs som er ansvarlig for det overskytende. Dette gjelder ikke for det tilfellet det er skyldneren selv som begjærer konkurs åpnet.

For at et foretak eller en person skal kunne tas under konkursbehandling, må skyldneren enten være insolvent eller så må det foreligge en insolvenspresumpsjon.

• Skyldneren er insolvent når gjelden overstiger verdiene, og skyldneren er varig ute av stand til å betjene sine løpende betalingsforpliktelser.
• Insolvenspresumpsjonene har vi fordi det kan være vanskelig å bevise at noen er insolvente. Dersom skyldneren for eksempel erkjenner at det foreligger insolvens, eller der hvor skyldneren har fått et såkalt konkursvarsel, det vil si en oppfordring om å betale klar og forfalt gjeld, men likevel ikke har betalt innen en viss tid, foreligger en slik insolvenspresumsjon.

Fra tidspunktet for konkursåpning mister skyldneren rådigheten over foretakets verdier og eiendeler. Dette innebærer at konkursdebitor ikke lenger kan forvalte boets verdier eller etablere nye forpliktelser. Skyldneren plikter imidlertid fortsatt å bistå tingretten og boets organer med å skaffe klarhet over boets aktiva og passiva, og må i den forbindelse hjelpe til med å fremskaffe korrespondanse, regnskapsbilag og andre dokumenter av betydning. Det er egne bestemmelser i straffeloven som åpner for å straffeforfølge skyldneren dersom disse pliktene ikke overholdes.

Når åpningskjennelse er avsagt, skal tingretten oppnevne en bostyrer. Dette er som regel en advokat, og det er nå bostyrer som overtar forvaltningen av det konkursrammede foretaket. I visse tilfeller kan retten også oppnevne et kreditorutvalg, se bostyre. Normalt skal retten også oppnevne en revisor, som dels skal gjennomgå og kommentere skyldnerens regnskaper, og dels revidere boets regnskap og kontrollere utbetalingene fra boet.

Dersom man har spørsmål om konkursbehandlingen i et gitt foretak, er det bostyrer man skal kontakte.

Under en lovrevisjon av konkurslovgivningen ble konkursinstituttet beskrevet som «samfunnets viktigste instrument for en ordnet og rettferdig gjennomføring av de bedriftsnedleggelser som er en følge av omstillingsbehovet i næringslivet til enhver tid.»

En av grunntankene bak konkursinstituttet er at når det ikke er nok verdier til at alle kreditorene kan få full dekning, bør konkursdebitors verdier fordeles rettferdig mellom alle. Ønsket om en rettferdig fordeling mellom kreditorene er forsøkt ivaretatt ved at det gjennomføres et generalbeslag. Generalbeslaget innebærer at de formuesgoder som tilhørte konkursdebitor på tidspunktet for konkursåpning, beslaglegges. Det er bare formuesgoder som kan gjøres om til penger, som omfattes av beslaget. Videre er det bestemmelser i loven som unntar nærmere angitte formuesgoder fra beslaget.

Et eksempel på et slikt unntak finner vi i åndsverkloven § 77. Dersom det for eksempel er en kunstner som går konkurs, vil ikke konkursboet kunne beslaglegge dennes enerett til å råde over åndsverket. Når det er en privatperson som går konkurs, er også enkelte verdier og gjenstander unntatt fra beslagsretten. Det kan for eksempel ikke tas beslag i eiendeler som skyldneren har behov for i husholdningen. Det kan heller ikke tas beslag i hjelpemidler som den konkursrammede personen trenger i sitt yrke eller til utdanning, eller i ting som har en særlig personlig verdi for skyldneren. Dette gjelder såfremt disse eiendelene ikke er altfor verdifulle. Regler om slike beslagsforbud står i dekningsloven.

Når bostyrer overtar rådigheten over skyldnerens eiendeler og verdier gir dette bostyrer anledning til å skaffe seg full oversikt over skyldnerens formuesmasse. Dette gir bostyrer mulighet til å avdekke forhold som kan gi grunnlag for straff, og bostyrers gjennomgang av skyldnerens forretningsdrift er antatt å ha en viss preventiv effekt.

Det er bostyrer som skal omgjøre boets verdier til penger, og dette gjøres gjerne ved at verdiene selges hver for seg, eller ved at det konkursrammede selskapet selges samlet, som et såkalt «going concern». Når bostyrer skal avgjøre hvordan verdiene skal realiseres, skal den måten som etter forholdene antas å ville gi størst utbytte, velges.

Dersom det er eiendeler i boet som er uten verdi for boet, kan bostyrer overlate rådigheten over eiendelen til skyldneren, eller til den som har pantesikkerhet i eiendelen. Dette kalles abandonering.

I tillegg til å sikre og omgjøre verdier til penger, skal bostyrer også vurdere kravene som kommer inn mot konkursboet, og fordele salgssummen av eiendelene forholdsmessig til de kreditorene som har krav som godkjennes.

Bostyrers hovedoppgave under bobehandlingen er altså å få kontroll over og sikre konkursdebitors verdier, samt å omgjøre disse verdiene til penger. Når skyldneren nærmer seg konkurs, er det antatt at denne like før konkurs ofte vil forsøke å unndra midler fra bobehandlingen. Derfor har vi regler om rettsvern og omstøtelse.

For at bostyrer skal slippe å vurdere hvorvidt konkursdebitors transaksjoner er gjort for å unndra midler fra boet eller ikke, omfatter generalbeslaget verdier som debitor har solgt eller overdratt såfremt kjøperen ikke har skaffet seg rettsvern. Ved salg av fast eiendom må kjøperen tinglyse sitt erverv før denne har beskyttelse mot selgerens konkursbo. Det hjelper altså ikke å vise til at eiendommen er kjøpt og betalt av kjøper før konkursåpning, dersom skyldneren stadig har grunnbokshjemmelen ved konkursåpning. Ved salg av løsøreting er utgangspunktet at kjøperen må få tingen overlevert for at rettsvern oppnås. Videre vil alle krav mot konkursboet bli omgjort til penger.

Den som for eksempel har kjøpt en sofa og betalt denne på forskudd av en forretning som gikk konkurs før sofaen ble levert, vil kunne bli ansett som en usikret kreditor. Kjøperens forskuddsbetaling går inn i boet og vil bli fordelt mellom kreditorene. Kjøperens krav på å få utlevert en sofa vil bli omgjort til et krav på penger, og kravet vil bare bli dekket forholdsmessig som en såkalt dividendefordring. Dette innebærer oftest at kjøperen taper store deler av det innbetalte beløp.

Det er tatt til orde for at privatpersoner burde kunne kreve varen utlevert selv etter konkursåpning (Lilleholt, Allmenn formuerett 2018 side 307). Slik er det i Sverige, etter konsumentköplagen § 49. Dersom kjøperen har betalt med kredittkort vil imidlertid tapet som oftest bli liggende hos kredittgiveren etter finansavtaleloven § 54 b. Det samme er ofte tilfelle der flybilletter betales med kredittkort.

Boet behøver heller ikke respektere pantsettelser eller andre disposisjoner som debitor har foretatt før konkursen, dersom medkontrahenten ikke har skaffet seg rettsvern, for eksempel ved å tinglyse panteretten vedrørende fast eiendom.

Reglene om rettsvern er der for å ivareta kreditorfelleskapets interesser, og for å forhindre at verdier unndras fra bobehandlingen. Reglene kommer imidlertid til anvendelse uavhengig av om transaksjonene er motivert av å unndra midler, eller om de bare er foretatt som en del av den daglige driften. Det er altså ikke rom for noen vurdering av om reglene fører til et rimelig resultat eller ikke, rettsvernsreglene gjelder absolutt.

Kreditorfelleskapets stilling styrkes ytterlige ved at konkursboet kan trekke formuesgoder som er solgt eller gitt i gave før konkursåpning, inn i bomassen igjen. Dette kalles omstøtelse. For eksempel vil bostyrer kunne omstøte gaver som konkursdebitor har gitt senere enn ett år før konkursbegjæringen kom inn til tingretten. I noen tilfeller kan disposisjoner som er foretatt for så lenge siden som ti år før konkursbegjæringen kom inn til tingretten, reverseres av bostyrer. Dette kan skje dersom skyldneren på en utilbørlig måte har begunstiget en fordringshaver på bekostning av de øvrige, og skyldnerens økonomiske stilling enten var svak eller ble alvorlig svekket som følge av disposisjonen. Omstøtelse på dette grunnlaget forutsetter også at fordringshaveren kjente – eller burde ha kjent til – skyldnerens økonomiske stilling.

Straffeloven har egne bestemmelser som i visse tilfeller gjør kreditorsvik og formuesforringelse straffbart.

Skyldneren kan straffes med fengsel om vedkommende ikke begjærer virksomheten konkurs dersom denne klart går med tap, og skyldneren burde ha innsett at foretaket ikke ville være i stand til å betale sine forpliktelser innen rimelig tid.

Videre vil skyldneren kunne bli holdt strafferettslig ansvarlig dersom denne foretar handlinger som er egnet til å forhindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere fordringshavere. Dette gjelder både handlinger som fører til at et formuesgode blir totalt verdiløst, og tilfeller der handlingen innebærer at verdien av formuesgodet reduseres.

Skyldneren vil også kunne straffes dersom denne forhindrer at verdien av et formuesgode kommer kreditorfellesskapet til gode, for eksempel dersom det gjemmes unna verdier. Også de som medvirker til at formuesgoder unndras eller bidrar til at verdien reduseres vil kunne straffes.

Den normale strafferamme etter bestemmelsene er fengsel i inntil to år, med unntak av grov boforringelse som kan straffes med inntil seks års fengsel.

For å stoppe såkalte konkursgjengangere har konkursloven regler om konkurskarantene. En konkursgjenganger beskrives i forarbeidene til konkursloven som en person som «etter konkurs i ett selskap fortsetter sin virksomhet i nye selskaper inntil også disse går overende, og hvor det er mistanke om mislig forhold i forbindelse med forretningsdriften.»

Konkurskarantene innebærer at personer i ledelsen til et konkursrammet foretak, blir midlertidig utelukket fra å kunne stifte eller sitte i ledelsen i andre virksomheter.

For å bli satt i konkurskarantene, må skyldneren med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med konkursen, eller det må antas at skyldneren på grunn av uforsvarlig forretningsførsel er uskikket til å stifte nytt selskap eller til å være styremedlem eller daglig leder i et slikt selskap.

I tillegg til de ovennevnte oppgaver skal bostyrer også gå gjennom skyldnerens forretningsdrift og avslutningsvis avgi en innberetning til tingretten. Her skal det blant annet gis en oversikt over de forhold som har ført til konkursen, om det er forhold som kan gi grunn til straffeforfølgning, og om det foreligger forhold som kan gi grunnlag for konkurskarantene.

Når konkursen avsluttes, opphører konkursboet og skyldneren får igjen rådighet over de eiendeler som bostyrer ikke fikk solgt. Skyldneren har ikke blitt gjeldfri som følge av konkursen, og er stadig ansvarlig for restgjelden. Dersom skyldneren er en stiftelse eller en sammenslutning med begrenset deltakeransvar, som for eksempel et aksjeselskap, vil et slikt foretak som hovedregel opphøre å eksistere etter at konkursen er avsluttet. I disse tilfellene er det ingen som kan være ansvarlig for restgjelden.

Kilde: Brønnøysundregisteret.

• gjeld
• omstøtelse
• kreditor
• debitor

• Brækus, Sjur, Materiell konkurs,- og Eksekusjonsrett, vol. 4, 1968
• Andenæs, Mads Henry, Konkurs 3. utgave 2009
• Nazarian, Henriette, Konkursrett, 2012
• Aasebø, Kristoffer, Dekningsloven, 2015
• Lilleholt, Kåre, Allmenn Formuerett, 2. utgave 2018
• Knophs oversikt over norsk rett, 15. utgave 2019