kompass

Orienteringskompasset består av en liten sirkulær boks med glasslokk, hvor en liten magnetnål kan dreie seg om en vertikal akse. Den delen av nålen som peker mot nord, er alltid merket. Kompasshuset er dreibart og montert på en gjennomsiktig linjert plate av plast, hvor en kurspil indikerer retningen til målet.

Under orientering legges linjalen på kartet i den retning man ønsker å gå, videre dreies den graderte kompasshuset slik at nord ligger overens med kartets gradnett (meridianer). Dreier man så kompasset slik at magnetnålen ligger overett med gradskivens nordmerke, vil kurspila peke mot målet. For at retningen skal bli helt riktig, må man ta hensyn til stedets misvisning.

Normalt er graderingen på kompasshuset inndelt i 360 grader, men det finnes også varianter basert på SI-systemet med 400 gon (tidligere nygrader).

Kompasshuset kan være fylt med olje, sprit eller luft.

Peilekompass er normalt et lite magnetkompass hvor brukeren kan bestemme retningen (peilingen) til et objekt. Peilekompasset har derfor et sikte som er anbrakt på en slik måte at man samtidig kan se kompassretningen på en gradskive. Avlesingen kan enten skje ved hjelp av et prismesystem eller ved at objektet sees direkte over gradskiven.

Det finnes mange forskjellige typer peilekompass, fra de som er innebygget i kikkerter til de mer vanlige håndholdte som er laget for bruk på mindre båter. Håndholdte peilekompass for bruk i båter kan ofte festes i en spesiell brakett og benyttes som vanlig navigasjonskompass.

I skipskompass er magnetnålen vanligvis byttet ut med et sett parallelle magnetstaver festet opp under en kompassrose. I tidligere tider var kompassrosen plassert i en luftfylt boks; dette ble også kalt et luftkompass. I moderne skipskompass henger kompassrosen i en fin spiss inne i en ikke-magnetisk væskefylt kompassbolle med glasslokk; slike kompass kalles gjerne væskekompass. Væsken i bollen må ikke fryse, og det var derfor tidligere vanlig å benytte sprit. I dag benyttes oftest en olje som har noe bedre egenskaper for å dempe kompassrosas svingninger. Bollen er helt tett, men utformet med en belgmekanisme som kompenserer for termisk utvidelse av væska. På kompass beregnet for større skip er oftest undersiden av kompassbollen også av glass, for at man skal kunne lese av kursen fra undersiden.

Kompasset blir hengt opp i et såkalt natthus, en søyle som oventil er dekket med en hjelm med lamper og lysåpninger. Inne i natthuset er kompassbollen opphengt i gimbaler som bidrar til at selve kompassrosa holdes horisontal når skipet ruller. Natthuset er normalt plassert på styrhustaket, med et prismesystem ned til broa, slik at rormann skal kunne avlese kursen fra rorplassen.

På natthuset er det anbrakt flere mekanismer for å korrigere for deviasjon som ofte finnes på skip. Dette kan være permanente magneter eller jern som lett lar seg magnetisere av stedets magnetfelt. Korrigeringsmekanismene kalles kvadrantkuler, langskipsmagneter, tverrskipsmagneter, krengemagneter og Flinders bar.

Kompass på større skip skal være korrigert av en godkjent fagperson, slik at deviasjonen normalt ikke overstiger 5 grader på noen kurs. På lystbåter og båter som er utsatt for kraftige bevegelser kan man. bruke et kulekompass. Dette er et kompass uten gimbal-oppheng, men hvor kompassrosen er sikret bevegelsesfrihet i en kuleformet glassklokke.

Den internasjonale maritime organisasjonen (IMO) stiller krav til at alle større skip skal ha et godkjent magnetkompass, ofte kalt et «standardkompass». Det er også spesielle krav til at det skal kunne kobles til et alarmsystem for å avdekke store avvik mellom magnet- og gyrokompass. Informasjonen fra kompassrosa leses da av med en sensor som kalles en magnetisk sonde. På hurtiggående fartøy kan det være stilt spesielle krav til ytelse ved stor hastighet og raske kursforandringer.

I motsetning til alle andre omtalte magnetkompass trenger fluxgate-kompasset å være tilkoblet en spenningskilde og en elektronisk krets for å virke. Selve sensoren er en form for magnetometer som normalt består av en magnetisk ring som er påmontert et spolesystem. De strømførende egenskapene i spolene vil avhenge av hvordan spolen er plassert i jordas magnetfelt, og følgelig vil man kunne avlede retningen til magnetisk nordpol ut fra signalet fra sensoren.

Siden fluxgate-kompasset er forholdsvis rimelig og kan plasseres på et godt egnet sted om bord, har det blitt svært populært som giver til autopilotsystemer på mindre fartøy. Det finnes også svært kostbare fluxgate-kompass som blant annet benyttes inne seismisk kartlegging og andre vitenskapelige anvendelser.

I tillegg til fluxgateprinsippet finnes også andre teknologier (blant annet magnetoresistive sensorer) som kan benyttes for måling av magnetisk retning, og eksempel på anvendelsene er mange: droner, klokker, biler, fotoapparat og så videre. Felles for alle disse elektroniske magnetkompassene er at de har samme begrensninger som vanlige magnetkompass når det gjelder misvisning, deviasjon og dårlig ytelse i polare strøk.

Flykompass bruker gjerne små og meget sterke enkeltmagneter uten kompassrose, men med en styrestrek som kan stilles inn eller kalibreres slik at den blir parallell med flyets lengderetning, når dette har riktig kurs. På småfly er det derfor vanlig å kalibrere kompasset når man står klar til avgang på en flystripe med kjent retning. Flykompass er spesielt beregnet for å tåle raske forandringer av hastighet og kurs. I fly vil det også være forskjellige former for radiokompass som viser retning i forhold til en radiostasjon på bakken.