Komparativ utenrikspolitikk, en forskningsretning i studiet av internasjonal politikk fra sent 1960-tall som var en videreutvikling av den tidligere utenrikspolitiske beslutningsanalysen formulert i 1954 av Snyder, Bruck & Sapin.

Beslutningsstudiene var ikke komparativt lagt opp, de var case-studier. Hver studie tok for seg én enkelt beslutning. Det ble snart klart at etter hvert som flere slike case-studier ble gjennomført, ville det foreligge en samling med omfattende studier av enkeltbeslutninger i enkelte land. Men om en skulle ønske å gå videre og sammenligne beslutninger mellom land, var det en hindring at beslutningsstudiene etter Snyder, Bruck og Sapins oppskrift var så omfattende at flere slike vanskelig kunne sammenlignes i praksis.

Dette førte til utviklingen av en ny tilnærming, der beslutningsstudiene ble forenklet og stilisert og variablene ble konsentrert om et begrenset utvalg som ble nøye standardisert.

Komparativ utenrikspolitikk har med andre ord to sentrale komponenter:

  • 1) et skjema for standardisert klassifisering av utenrikspolitisk handling
  • 2) et forenklet sett av standardiserte forklaringsvariable

I den mest utbredte varianten av komparativ utenrikspolitikk ble beslutninger, som avhengig variabel, kategorisert etter et skjema for utenrikspolitiske hendelser, på engelsk events. Events-analyse bygde på databaser fra nyhetsarkiver.

Historikk

Inspirator for mye av arbeidet med comparative foreign policy var James Rosenau, og utgangspunktet var et essay han skrev i 1966 («Pre-Theories and Theories of Foreign Policy»), der han påpekte at mens en ennå ikke hadde lykkes med å formulere teorier om utenrikspolitikk, kunne det være nyttig å sette på prent de underliggende forutsetninger (pre-theories) som en kanskje måtte ha i bakhodet om emnet.

Han foreslo i den forbindelse at én måte å gjøre dette på kunne være å rangere ulike grupper av forklaringsvariable fra Snyders skjema etter den betydning de kunne tenkes å ha i ulike typer av stater. (Snyder hadde etterlatt seg et problem ved å unnlate å rangere betydningen av sine faktorer/variable, og her kom Rosenau med et forslag til løsning.) For eksempel var det rimelig å anta at faktorer i utlandet ville ha større betydning for beslutninger fattet i småstater enn for beslutninger i stormakter.

Blant de mange innsatser på dette feltet på 1960- og 70-tallet er det rimelig å fremheve én, nemlig CREON-prosjektet. Charles F. Hermann, Margaret Hermann og Maurice A. East var ledende i denne forskergruppen ved Ohio State University, som i en tiårsperiode produserte en lang rekke artikler og workshops.

Arbeidet munnet ut i boken Why Nations Act (1978). Bokens analytiske kapitler tok for seg, en og en, de ulike forklaringsfaktorer i utenrikspolitikken som var antatt å være mest betydningsfulle. Analyseskjemaet fra Snyder et al er styrende, mens Graham Allisons påvirkning er merkbar. Alle kapitler sammenlignet det samme utvalget av 36 nasjoner fra alle verdensdeler og med det samme utvalget av beslutninger lagt til grunn.

Bokens konsekvente bruk av ett felles analyseapparat og ett og samme materiale for alle kapitlene gjør den til et skoleeksempel på positivistisk utenrikspolitisk forskning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • East, Maurice A., Stephen A. Salmore and Charles F. Hermann (ed.) (1978) Why Nations Act. Theoretical Perspectives for Comparative Foreign Policy Studies. Beverly Hills, CA: Sage Publications.
  • Rosenau, James N. (1966) "Pre-Theories and Theories of Foreign Policy," in R. Barry Farrell (ed.) Approaches to Comparative and International Politics. Evanston, IL: Northwestern University Press, 27-92.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg