Komparativ utenrikspolitikk, en forskningsretning i studiet av internasjonal politikk fra sent 1960-tall som var en videreutvikling av den tidligere utenrikspolitiske beslutningsanalysen formulert i 1954 av Snyder, Bruck & Sapin.
Beslutningsstudiene var ikke komparativt lagt opp, de var case-studier. Hver studie tok for seg én enkelt beslutning. Det ble snart klart at etter hvert som flere slike case-studier ble gjennomført, ville det foreligge en samling med omfattende studier av enkeltbeslutninger i enkelte land. Men om en skulle ønske å gå videre og sammenligne beslutninger mellom land, var det en hindring at beslutningsstudiene etter Snyder, Bruck og Sapins oppskrift var så omfattende at flere slike vanskelig kunne sammenlignes i praksis.
Dette førte til utviklingen av en ny tilnærming, der beslutningsstudiene ble forenklet og stilisert og variablene ble konsentrert om et begrenset utvalg som ble nøye standardisert.
Komparativ utenrikspolitikk har med andre ord to sentrale komponenter:
- 1) et skjema for standardisert klassifisering av utenrikspolitisk handling
- 2) et forenklet sett av standardiserte forklaringsvariable
I den mest utbredte varianten av komparativ utenrikspolitikk ble beslutninger, som avhengig variabel, kategorisert etter et skjema for utenrikspolitiske hendelser, på engelsk events. Events-analyse bygde på databaser fra nyhetsarkiver.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.