komet

komet (tegning, hale og Solen) (bilde)

himmellegeme som tilhører solsystemet. En komet oppdages som regel som en liten diffus tåkeflekk på himmelen. En stor komet vekker alltid oppsikt, og ble tidligere tatt som varsel om ulykker. I 2003 var 1642 individuelle kometer blitt registrert. Av disse er 155 kortperiodiske (periode under 200 år). De fleste har langstrakte ellipsebaner og omløpstider på flere tusen år.

Oppbygging, utseende

En komet har et komethode som består av en lysende kjerne omgitt av et skyaktig stoff, komaen. Hodets diameter er vanligvis 10–15 jorddiametere (av og til over 100). Ifølge F. L. Whipples teori er kometkjernen en nokså hvit, porøs, skitten snøball med diameter 1–10 km. Den består av vanlig is, frosne gasser, metall- og steinpartikler. Teorien ble bare delvis bekreftet ved romsondeobservasjoner av kjernen av Halleys komet i 1986. Man observerte at denne kjernen var avlang (15 km · 8 km) og svart. Fargen må skrive seg fra mørke stoffer som er avleiret på overflaten. Skorpen må være tykkest for kometer som har passert perihelium mange ganger.

Kometers masse er ubetydelig, de fleste rimeligvis mindre enn en billiondel av Solens. Når kjernen nærmer seg Solen, vil en del av de flyktige bestanddelene fordampe. Dette skjer fra lokale områder på overflaten, og komaen dannes. Den intense ultrafiolette solstrålingen spalter molekylene og bringer dem samtidig til å lyse. Noe kometlys er også sollys reflektert fra støv.

Solstrålingen utøver et trykk på materien i komaen. Dette fører til dannelse av en eller flere haler, som derfor bestandig er bøyd bort fra Solen. Skarpe rette strålebunter (type I) skyldes lysende atomære partikler, diffuse bøyde haler (type II) skyldes sollys reflektert fra støv. Komethalene kan få en lengde på mange tusen jorddiametere.

I 1970-årene ble kometene observert fra kunstige satellitter. Man fant da at utenfor de gasslagene som iakttas fra jordoverflaten, er kometene omgitt av en veldig hydrogensky. Hos komet Bennett var den i 1970 15 mill. kilometer i tverrmål.

Egenskaper

Noen av de langperiodiske kometene er kommet nær en av de store planetene; de er fanget og tvunget inn i små ellipsebaner. Jupiters kometfamilie består av to dusin (omløpstid 5–8 år) med aphelium som ligger nær jupiterbanen. Kortest periode har Enckes komet (3½ år), lengst har kometen Herschel-Rigollet (155 år).

Kometene vil av og til dele seg. Derved oppstår kometgrupper med medlemmer som beveger seg omtrent i samme bane. Ved hver periheliumpassasje taper en komet stoff. En kortperiodisk komet vil derfor etter relativt kort tid kunne gå helt i oppløsning, og kometmaterien blir mer eller mindre jevnt fordelt langs banen. Når Jorden krysser en slik bane, observeres en stjerneskuddsverm. Det best kjente tilfellet er Bielas komet.

Nye kometer

For å forklare tilførselen av nye kometer må man anta at det eksisterer et stort «kometreservoar». Den nederlandske astronomen J. H. Oort mener at dette finnes i det ytterste området av solsystemet. Gjensidig påvirkning mellom kometkjernene og perturbasjoner fra stjerner vil kunne forandre en sirkulær bane til en langstrakt elliptisk som bringer en kjerne inn mot Solen. G. Kuiper mente at det måtte finnes en annen kilde for kometer utenfor Neptun og Pluto. Dette såkalte kuiperbeltet er i senere år påvist.

Hvert år blir det oppdaget gjennomsnittlig 10–12 kometer. Mer enn halvparten av dem har ikke vært registrert tidligere. De fleste er lyssvake og kan bare observeres med kikkert. Best kjent av de middels store kometene er Halleys komet fra 1910 og Brooks komet fra 1911. Flere kometer har vært synlig fra Norge med det blotte øye, spesielt kan nevnes komet Bennett i 1970, komet West i 1976, Hyakutake i 1996 og Hale-Bopp i 1997. Den sistnevnte, som hadde en kjernediameter på hele 40 km omhyllet av en koma ut til flere hundretusen kilometer, var en av de største kometene som noen gang er observert. Komet Kohoutek i 1974 ble meget lyssvakere enn astronomene hadde forutsagt, og Halleys komet, 1985–86, var vanskelig å se uten kikkert.

Navnsetting.

En komet får navn etter en eller opptil tre oppdagere, dersom de er kjent. Langperiodiske kometer med omløpstider over 200 år kodes også med bokstaven C, årstallet for oppdagelsen, en ny bokstav for halvmåneden for oppdagelsen (A = første halvdel av januar, B = andre halvdel av januar, etc), og til slutt et tall som angir nummeret i rekken av kometoppdagelser den halvmåneden. Kortperiodiske kometer med omløpstider mindre enn 200 år kodes med bokstaven P med et tall foran som viser omløpsnummeret. Kometer som har opphørt kodes med D i steden for C eller P.

Historie

Aristoteles lokaliserte kometfenomenet til Jordens atmosfære. Den første betydningsfulle observasjon som innledet det vitenskapelige studium av kometer ble gjort i 1577, da samtidige posisjonsmålinger (parallaksemålinger) av Tyge Brahe på øya Ven og en vitenskapsmann i Praha viste at kometene er lenger borte enn Månen. Kometenes bevegelse var uløst frem til 1705 da E. Halley fastslo at de går i ellipsebaner rundt Solen.

Store kometer på 1900-tallet

¹Best synlig fra Jorden

²Største totale lysstyrke (størrelsesklasse) i en logaritmisk skala der et stort negativt tall angir stor lysstyrke (fullmånen = –13)

³Ny passering 1986

De mest kjente kometene 1800–2006

Kometer merket med * har egen artikkel på alfabetisk plass i leksikonet.

¹1 AU = 149,6 mill. km.

²Gjenfunnet 1913

³Gjenfunnet 1902

⁴Muligens observert første gang 1059 f.Kr. Siste passering 1986

Anbefalt lenke

• Nettsiden Views of the Solar System