kolonipolitikk – imperialismen

Den industrielle revolusjon førte til et brudd med den tidligere kolonipolitikk. Merkantilismen ble avløst av liberalismen, og den nye masseproduksjonen av billige varer krevde større markeder enn de økonomisk tilbakeliggende koloniene representerte.

Et nytt element kom inn da interessen forskjøv seg fra marked for forbruksvarer til marked for kapitaleksport. Bl.a. på grunn av den billige arbeidskraften ble utbyttet særlig stort i koloniene. Dessuten nøt industrien i Vest-Europa godt av bestillingene på industrielt utstyr, kommunikasjonsmidler og ferdigvarer som «europeiseringen» av koloniene førte med seg. Den økonomiske faktor var i mange tilfeller drivkraft for landenes kolonipolitikk. Men andre faktorer var også virksomme. Nasjonale prestisjehensyn spilte en fremtredende rolle; politiske og militære ledere gikk med stor kraft inn for kolonipolitikk for å styrke landets «makt og ære». I visse kretser, kanskje særlig i Storbritannia, mente man også å ha en viss moralsk forpliktelse til å bringe Vestens sivilisasjon, religion og kultur ut til de «tilbakeliggende» områder. Det var «den hvite manns byrde» slik enkelte følte det, særlig i tiden 1870–1914. Endelig bør nevnes at nasjonale sikkerhetspolitiske motiver og store befolkningsoverskudd medvirket til å fremme en aktiv kolonipolitikk. I 1880- og 1890-årene ble Afrika delt mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og litt senere Italia, mens Spania og Portugal utbygde sine kolonier ved kysten. I Asia sikret britene, franskmennene, tyskerne, nederlenderne og japanerne seg kontrollen over store landområder og øygrupper. Amerikanerne førte også en kolonipolitikk som bl.a. gav dem herredømme over Filippinene, Panamakanalen, Alaska m.m. Kolonipolitikken ble til dels gjennomført med stor hensynsløshet, og kolonimaktene utnyttet sin styrke til planmessig økonomisk utbytting av de områder de kontrollerte. I mellomkrigsårene var det bare Italia, Tyskland og Sovjetunionen som førte en virkelig ekspansiv kolonipolitikk, de to sistnevnte rettet mot nabostatene i Europa.