kolonipolitikk – de store oppdagelser. Moderne kolonipolitikk begynte med de store oppdagelsene i annen halvdel av 1400-tallet. Europeerne kom da i kontakt med rike områder som ikke var i stand til å yte effektiv motstand mot europeisk militærmakt. Til tropiske og subtropiske områder spilte utvandringen liten rolle, og man nøyde seg med å bringe områdene under militær og politisk kontroll for å sikre seg de rikdommer som fantes og bruke de innfødte som arbeidskraft. Bak denne form for kolonipolitikk stod enten statsmakten, som trengte kontanter, eller store handelskompanier, som så en sjanse til hurtig å sikre seg et stort utbytte. Til egner med temperert klima og spredt befolkning foregikk det en omfattende utvandring av europeere som i første rekke drev jordbruk. Bakgrunnen for utvandringen kunne være overbefolkning eller religiøse og politiske stridigheter i hjemlandet.
Spanierne og portugiserne gikk i spissen for kolonipolitikken i nyere tid. Portugiserne trengte frem til India og klarte etter harde kamper å sikre seg kontrollen over Indiske hav. Senere nådde de Java, Sumatra, Sulawesi og Borneo og erobret dessuten Brasil. Spanierne grunnla et omfattende kolonivelde i Sentral- og Sør-Amerika (1511–41), og særlig i Mexico og Peru hentet de seg store rikdommer. I Europa førte Spania en aktiv utenrikspolitikk; gull- og sølvskattene fra koloniene gikk med til omfattende kriger, mens industrireisningen i hjemlandet ble forsømt. Koloniherredømmet gikk derfor over til de stater hvor industrien var bedre utviklet, og som etter hvert klarte å sikre seg herredømme til sjøs. Takket være sin høyt utviklede handelsteknikk og sin fremragende skipsbyggingsindustri, lå nederlenderne lenge best an. I tiden 1607–58 drev de portugiserne bort fra Molukkene, Ceylon (Sri Lanka) og Malakka (Melaka), begynte å sette seg fast i India og var en tid herrer over Brasils kyst. Nederlenderne var ensidig innstilt på handel og bosatte seg ikke gjerne i koloniene.
Englands og Frankrikes større ressurser gjorde utslaget i det lange løp, og etter krigene på 1600-tallet stod disse igjen som hovedmotstandere i kolonikampen. Frankrike la under seg Canada (1598–1608), Mississippidalen og en rekke vestindiske øyer og satte seg også fast i India. Fra England foregikk koloniseringen av den nord-amerikanske østkyst. I løpet av 1700-tallet klarte Storbritannia å erobre Canada og den østlige delen av Louisiana fra Frankrike, og franskmennene ble dessuten fordrevet fra India, men fikk flere ganger igjen Pondicherry og beholdt det endelig fra 1816. Storbritannias stilling som ledende kolonimakt ble stadfestet gjennom Napoleonskrigene. I begynnelsen av 1800-tallet gjorde Storbritannia nye landevinninger i Canada og Sør-Afrika, og koloniserte videre Australia og New Zealand. Fransk kolonipolitikk var i denne tid rettet mot Nord-Afrika.
De forskjellige staters kolonipolitikk hadde mange felles trekk som svarte til den herskende økonomiske oppfatning i tiden (jfr. merkantilismen). Koloniene var til for moderlandets skyld, og alle stater sørget for å sikre seg handelsmonopol i sine egne kolonier, ofte til stor skade for disse. De ble dessuten hindret i å bygge opp en egen industri som kunne konkurrere med hjemlandets. Et annet karakteristisk trekk var tendensen til å overføre hjemlandets styreformer til koloniene. De mest fremskredne kolonier reagerte imidlertid mot denne underordning, og gjennom frihetskrigen 1775–83 rev Nord-Amerika seg løs. I den første delen av 1800-tallet fulgte de søramerikanske statene etter.