Kohesjonsteorien er en teori som forklarer transporten av vann fra planterøtter og opp til toppen av planten, selv i de høyeste trærne, over 100 meter. Kohesjonsteorien ble fremsatt i 1894 av den irske botanikeren Henry Horatio Dixon og den irske fysikeren John Joly.
I planterøttene skjer opptak av vann. Dette ledes gjennom ledningsvevets vedrør og trakeider, og det dannes en sammenhengende vannsøyle fra røttene og til bladene til planten. Ved fordamping av vann fra bladene oppstår det et drag på vannet i de øvre delene av ledningsvevet. Da skjer det en bevegelse oppover av vannsøylene og samtidig mer opptak av vann i røttene. Denne vertikale vanntransporten møter betydelig motstand, dels på grunn av tyngdekraften og dels ved friksjon i ledningsbanene.
For at motstandene skal overvinnes, kreves det en betydelig forskjell i vannpotensial mellom rot og blad. Det er høyere i roten enn i bladene. Dessuten kreves det at kohesjonskreftene mellom vannmolekylene innbyrdes og adhesjonskrefter mellom vannmolekyler og de stoffene som utgjør veggen i ledningsbanene, tåler denne belastningen, uten at vannsøylene ryker.
Det eksisterer et stort undertrykk i ledningsbanene. Dette blir større jo høyere oppe i et tre man måler. I et middels stort tre kan undertrykket være av størrelsesorden −1 til −2 megapascal (MPa) i toppen.
Luftblærer kan dannes i ledningsbanene, for eksempel når isen tiner om våren. I de fleste tilfeller medfører ikke dette noen vesentlig hindring for vanntransporten. Noen ledningsbaner kan settes ut av funksjon, men andre kan overta transporten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.