Klappmyss
Hunn med unge, Magdalena Island, Canada.
Klappmyss
Av /Shutterstock.

Klappmyss er en selart i familien ekte seler. Hannene kjennetegnes ved den store blæra ved snuten alle kjønnsmodne individer kan blåse opp. Ungene av klappmyssen har til alle tider vært ettertraktet på grunn av den blåaktige pelsen, men fangsten ble stoppet i 2007 av bestandshensyn.

Faktaboks

Etymologi
av tysk Klappmütze, egentlig ‘lue med klaffer’
Også kjent som
hannen kalles hettekall, hunnen kalles klappmus og ungen kalles blueback
Vitenskapelig navn
Cystophora cristata
Beskrevet av
(Erxleben, 1777)
Rødlistestatus i Norge
EN – Sterkt truet
Global rødlistestatus
VU – Sårbar

Beskrivelse

Klappmyssfamilie
I yngleområdene ligger klappmyssene i familier: en voksen hunn med unge og en beilende hann (til høyre) som venter på at hunnen skal bli ferdig med barnestellet.
Klappmyssfamilie
Av /Havforskningsinstituttet.

Pelsen er grå med store, svarte flekker. Det er betydelig forskjell i utseende og størrelse mellom kjønnene. Hannen blir opptil 2,5 meter og 300–400 kilo, og er dermed betydelig større enn hunnen som fullt utvokst ikke blir mer enn 2,2 meter og 200 kilo.

Hannen kjennetegnes også ved den store blæra ved snuten alle kjønnsmodne individer kan blåse opp. Hannen kalles gjerne «hettakall», og navnet stammer fra denne «hetta». Vanligvis ligger hetta som en løs, elastisk hudfold over dyrets panne og snute, og den blåses gjerne opp når hannen blir sint eller opphisset, eller i forbindelse med brunst og paring. Også huden i venstre nesebor kan blåses opp til en ballonglignende form i slike situasjoner.

Levevis

Klappmyssene kan bli inntil 35 år gamle, og de blir vanligvis kjønnsmodne når de er fire til seks år. De er ikke utpregede flokkdyr og opptrer som regel enkeltvis når de er ute på matjakt.

Kost

Klappmyssen er en utpreget dypdykker, og menyen reflekteres av at de fleste dykk går ned til 100–600 meters dyp. Arten livnærer seg i særlig grad av blekksprut, spesielt arten Gonatus fabricii, i noen grad også av lodde, polartorsk og dyptlevende bunnfisk som uer og blåkveite.

I likhet med andre arktiske selarter bygger også klappmyssen opp energireserver i form av spekk i perioder med god mattilgang. Både yngle- og røyteperioden karakteriseres av lite eller intet næringsinntak. På tampen av disse periodene er derfor klappmyssenes spekklag tynt og må bygges opp igjen ved intensivt fødeinntak.

Yngling og paring

Klappmysshunn med unge
I dieperioden forsvarer klappmysshunnen ungen mot alle inntrengere.
Klappmysshunn med unge
Av /Havforskningsinstituttet.

Yngleperioden finner sted i Vestisen i siste halvdel av mars. Da samler klappmysshunnene seg i løst organiserte grupper med betydelig avstand mellom individene for å føde ungene på isen, gjerne med 50 meter eller mer mellom dem. Hunnene ligger sammen med ungene på isen gjennom hele dieperioden, som kun varer i tre til fem dager. I denne perioden er ungene passive, og stort sett bare spiser og sover de. Da øker vekten fra rundt 20 kilo ved fødselen til 50–60 kilo ved avvenning.

Ved fødselen er klappmyssungen sølvgrå på buken og mørk blå på ryggen, derav navnet «blueback». Sjøl om ungene går i vannet og begynner å fange og spise dyr som lever under isen (særlig krepsdyr) få dager etter avvenning, må de i de første månedene tære på energireservene i spekklaget som ble bygd opp under dieperioden.

Hunnene forsvarer avkommet intenst mot alle inntrengere. Dette gjelder også hvis voksne hanner blir for nærgående. Hannene utkjemper på sin side en kamp seg imellom som ender med at en hunn med unge får selskap på flaket av en enkelt seirende hann. Selfangerne har i alle år kalt slike trioer for en familie – i moderne terminologi er dette for så vidt riktig, selv om hannen med meget stor sannsynlighet ikke er far til ungen som ligger på flaket. Siden paringen skjer umiddelbart etter avvenning, antakelig i sjøen, er det derimot sikkert at han blir far til denne hunnens neste unge. Etter avvenning og paring forlater hunnene ungene for godt.

Utbredelse

utbredelse av klappmyss
Utbredelse av klappmyss (Cystophora cristata). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av klappmyss

Klappmyss er utbredt i de arktiske delene av Nord-Atlanteren fra Svalbard i øst til Newfoundland, Canada i vest. Artens utbredelse er først og fremst knyttet til områder hvor det finnes drivis, men dyrene kan også påtreffes i åpent farvann i deler av året.

Utbredelse under yngling

Det er fire faste områder med storbakset drivis hvor klappmyssene årlig samles for å yngle, vanligvis i siste halvdel av mars. Tre av disse ligger i kanadiske farvann i Nordvest-Atlanteren, mens det fjerde ligger i Grønlandshavet mellom Jan Mayen og Grønland (Vestisen). Det er dyr fra vestisbestanden som forekommer ved Jan Mayen og østover i de øvrige norske områdene. De voksne klappmyssene forlater yngleområdene i april og drar ut på matjakt.

Utbredelse under røyting

Perioden fra midten av juni til midten av juli er dyrenes røyteperiode og da er de igjen samlet på drivisen. Dyrene fra de canadiske områdene har sine røyteområder på drivisen i Danmarkstredet, mens vestisbestanden i denne perioden samles lenger nord på Grønlands østkyst.

Beitevandringer

Utenom yngle- og røyteperiodene, altså i april–juni og august–februar, holder klappmyssene fra vestisbestanden seg i stor grad i de isdekte områdene langs Grønlands østkyst. Herfra foretar de beitevandringer på mellom én og tre måneder til fjerntliggende områder sørvest for Island, vest for Irland, rundt Færøyene, langs eggakanten utenfor norskekysten og helt opp til Svalbard.

Arten forekommer vanligvis ikke i Barentshavet. Unge klappmyss er mer eller mindre årvisse gjester på kystene av det europeiske kontinentet sør til Spania og Portugal, og streifdyr har blitt registrert så langt sør som til Kanariøyene på østsida og til Antigua i Karibia på vestsida av Nord-Atlanteren.

Bestand

Klappmyssbestanden i Vestisen har avtatt betydelig i størrelse i perioden fra slutten av 1940-tallet og fram til rundt 1980. Etter dette synes bestanden å ha stabilisert seg på et lavt nivå med rundt 77 000 dyr. Dette er antakelig ikke mer enn knapt åtte prosent av nivået for rundt 75 år siden.

Fangst

Klappmyssunge
Klappmyssungene (blueback) har vært ettertraktet som fangstobjekt på grunn av den blåaktige pelsen.
Klappmyssunge
Av /Havforskningsinstituttet.

Ungene av klappmyssen har til alle tider vært ettertraktet på grunn av den blåaktige pelsen. Også voksne dyr har blitt fangstet, både for pelsen og kjøttet.

I Vestisen har det vært drevet klappmyssfangst helt siden 1700-tallet, men det var først etter 1920 at denne fangsten begynte å få et omfang av virkelig betydning. Med unntak av en generell fangststopp under andre verdenskrig ble det drevet intensiv jakt på arten helt fram til 1970-tallet. I tillegg til Vestisen var norske selfangere også involvert i klappmyssfangst i dyrenes røyteområder i Danmarkstredet fra 1904, med økt aktivitet etter andre verdenskrig, mens sovjetiske/russiske fangstskuter deltok i Vestisen i perioden 1955–1994.

På slutten av 1950-tallet ble det i gjennomsnitt fanget nærmere 70 000 dyr i året og oppfatningen var at dette var for høyt og at reguleringstiltak var nødvendig. Det ble innført kvoter for fangsten i Danmarkstredet i 1958, og denne fangstaktiviteten ble avviklet etter 1960-sesongen. I 1958 ble det også inngått avtaler mellom Norge og Sovjetunionen om tids- og innsatsbegrensninger i fangsten i Vestisen. Det var imidlertid først i 1971 at det ble innført fangstkvoter i Vestisen. Da hadde fangstvolumet vært avtakende fra midten av 1960-tallet, blant annet som følge av redusert innsats.

Fangstvolumet fortsatte å avta – mens det i første halvdel av 1960-tallet lå på et årlig gjennomsnitt på rundt 47 000 klappmyss, hadde det sunket til rundt 6000 dyr på begynnelsen av 1980-tallet. Gjennomsnittsfangsten etter 1980 har ligget på under 5000 dyr. Fangsten har først og fremst bestått av årsunger. Fangsten ble stoppet i 2007 av bestandshensyn.

Forvaltning av fangst

Dagens forvaltning av fangsten skjer gjennom Det internasjonale råd for havforskning (ICES). I sin langsiktige, føre-var-baserte forvaltningsstrategi har ICES definert en nedre kritisk grense for bestandsnivået som er 30 prosent av maksimalt kjente måling av bestanden. For bestander som befinner seg på eller under dette nivået anbefaler ICES at det ikke tillates noen form for fangst. Siden klappmyssbestanden i Vestisen åpenbart ligger under dette nivået i dag, er anbefalingen fra ICES at det ikke tillates fangst. Fangsten ble derfor stoppet i 2007, og det foregår i dag kun en begrenset fangst til forskningsformål.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

klappmyss
Cystophora cristata
Artsdatabanken-ID
48048
GBIF-ID
5219378

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg