Brukes kjønnsrolle som betegnelse på de typiske trekk ved mannlig og kvinnelig atferd som er lært gjennom sosialisering og kulturbestemte forventninger, til forskjell fra det biologisk medfødte. Hva som er medfødte kjønnsdisposisjoner og hva som er samfunnsbestemt forming, er en del av den større problematikken omkring arvens og miljøets relative betydning og er vanskelig å bestemme med sikkerhet.
På 1800-tallet var det en utbredt oppfatning at forskjeller i holdninger og handlinger mellom kjønnene var direkte uttrykk for ulik medfødt natur. Kjente kvinneroller, konsentrert om familie og omsorg, og mer dominerende mannsroller, konsentrert om yrkesliv og politisk makt, ble sett på som menneskelige paralleller til kjønnsforskjeller i dyreriket. Sammenlignende kulturhistorisk og sosialantropologisk forskning, en økt kvinnelig deltagelse i nye yrker og livsformer og en demokratisk likhetsideologi har i senere tiår bidratt til å undergrave mange gamle oppfatninger om naturgitte grenser. Den tidligere utbredelse og varighet av tradisjonelle kjønnsroller ble etter hvert forklart som uttrykk for vanetenkning, institusjonell tilpasning og sosial makt heller enn som uttrykk for medfødte egenskaper.
Særlig i 1970-årene var det flere radikale feminister som mente at alle observerte forskjeller mellom kjønnene var tillærte, når man så bort fra seksualitet og reproduksjon. Dette synet er senere kritisert av forskere med en biologisk orientering. Disse mener bl.a. å kunne vise til forskjeller mellom kjønnene i adrenalin- og hormonproduksjon, og også i oppbyggingen av hjernen; kvinner har f.eks. gjennomgående en større hjernebjelke, som kan disponere for et nærmere samspill mellom intellektuelle og emosjonelle sentra i hjernen. Også den radikale relativiseringen av kjønnsroller, som ikke minst sosialantropologen Margaret Mead var talskvinne for, har vært imøtegått av senere forskning.
Men selv om flere disposisjoner gjennomgående kan peke i retninger som er statistisk typiske for menn og for kvinner, finnes det likevel variasjoner innenfor hvert kjønn i tilpasningen til normer for atferd. Ikke alle kvinner finner seg like vel til rette med de forventninger om kvinnelighet som rettes mot dem, enten disse henger sammen med tradisjon eller med nye kvinneidealer som dominerer film og reklame. Og det samme gjelder for menn. Noen ser på normer for bestemte forventninger om femininitet og maskulinitet som et sosialt press med innslag av undertrykkelse. Andre har hevdet at likhetsidealet har ført til et kunstig press, og at det også har hatt sine psykiske omkostninger for mange. Men knapt noen vil benekte at kjønnsrollene i store deler av verden har gjennomgått betydelige endringer i de senere år.