kjønnslikestilling – Store norske leksikon

Under 10 prosent av sykepleierene i Norge er menn. Den offentlige likestillingspolitikken skal fremme likestilling i det norske samfunnet. Et av målene er å motvirke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge. Bilde viser en mannlig sykepleier.

iStockphoto.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kjønnslikestilling innebærer at kvinner og menn skal ha samme rettigheter og muligheter. Ideen om kjønnslikestilling er basert på prinsipper om at alle mennesker er like mye verdt og om rettferdighet.

I Norge ble kjønnslikestilling lovfestet gjennom den første likestillingsloven av 9. juni 1978 og videreført i likestillingsloven av 2013. Lovene slo fast at ingen skal utsettes for direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn. Ulik behandling som fremmer kjønnslikestilling er imidlertid tillatt, for eksempel tiltak som beskytter kvinner i forbindelse med graviditet, fødsel og amming.

I 2017 ble regelverket videreført i en ny form: Den felles likestillings- og diskrimineringsloven dekker, i tillegg til kjønnslikestilling, også diskriminering og likhet knyttet til andre diskrimineringsgrunnlag.

Likestillingslovgivningen håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Diskrimineringsnemnda.

Begrepshistorie

I Norge ble kjønnslikestilling lenge omtalt bare som likestilling. Problemet, slik det ble oppfattet både av myndighetene og kvinnebevegelsen på 1970-tallet, var at kvinner relativt sett var underordnet menn på områder som utdanning, økonomi, arbeidsliv, politikk og i familien.

Nyere forståelser av diskriminering og av likestilling utvider imidlertid perspektivet. Likestilling handler ikke lenger bare om kjønn, men om individers rett til likebehandling og ikke-diskriminering uavhengig av etnisitet, religion, alder, funksjonsevne og kjønn. Kjønnslikestilling er dermed å forstå som et mer presist begrep om den delen av likestillingsbegrepet som handler om kjønn.

Dette er basert på prinsipper knyttet til menneskeverd og rettferdighet: Å være likestilt er noe hver og en av oss har rett til, som følge av den respekt vi har krav på som personer – uavhengig av kjønn.

Når forskjellsbehandling på grunn av kjønn og diskriminering på andre grunnlag ses i sammenheng kalles det en flerdimensjonal tilnærming til aktivt likestillingsarbeid (se NOU 2011: 18 Struktur for likestilling).

I internasjonal forskningslitteratur er dette gjerne kalt «kjønn pluss» eller interseksjonalitet og henspiller på at kategorier som for eksempel kjønn og etnisitet, som begge kan virke forskjellsskapende, også kan spille sammen og forsterke hverandre eller ha særskilte effekter i ulike sammenhenger.

Lovgivning og håndheving

Retten til likestilling, til like muligheter og rettigheter uavhengig av kjønn, er nedfelt i likestillings- og diskrimineringsloven av 2017. Loven gir rettigheter til begge kjønn, men slår samtidig fast at den særlig tar sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling (§ 1 tredje ledd).

Likestillingsloven håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Diskrimineringsnemnda.

Alle som mener seg diskriminert kan henvende seg til ombudet for råd og veiledning. For å få en bindende uttalelse, kan man sende en klagesak til Diskrimineringsnemnda. Dette apparatet er ment å være et lavterskeltilbud, som er enklere og billigere enn å reise sak for domstolene.

Ombudet kan også ta opp saker på eget initiativ, og skal påse at norske myndigheter overholder blant annet FNs kvinnekonvensjon. Det skal være en pådriver for likestilling, herunder kjønnslikestilling.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Likestilling og diskriminering

Vibeke Blaker Strand

Professor i rettsvitenskap, Universitetet i Oslo