Kirketonearter er betegnelsen på en rekke skalaer som særlig ble brukt i kirkemusikken før dur- og moll-tonaliteten ble dominerende i den vestlige klassiske musikken på 1600-tallet. Bruken av kirketoneartene fortsatte i folkemusikken, og det finnes rikelig med spor av disse skalaene både i klassisk musikk, jazz og populærmusikk. Kirketoneartene omtales også som modale.

Kirketoneartene kan illustreres ved å spille alle de hvite tangentene på pianoet ut fra forskjellige grunntoner. Bruker vi C som grunntone og spiller fram til neste C, får vi en jonisk skala, som er identisk med durskalaen. Med D som grunntone lager vi en dorisk skala, E er utgangspunkt for den frygiske skalaen og F er grunntonen i en lydisk skala. En kirketoneart som begynner på G kalles miksolydisk, mens A som grunntone skaper en mollskala som kalles eolisk. Med H som grunntone heter kirketonearten lokrisk.

Historikk

Kirketoneartene som system oppstod antakelig rundt år 800 i et forsøk på å skape orden i gregoriansk sang, som hadde fått navn etter pave Gregor den store (ca. 600). I renessansen begynte man å operere med tolv tonearter og i barokken overtok dur/moll-tonaliteten. Med utgangspunkt i dur- og mollskalaer skapte man nå akkordprogresjoner og tonearter som var knyttet til et tonalt senter.

Bruken av modale skalaer økte igjen mot slutten av 1800-tallet og vi finner for eksempel modale skalaer i jazzen på midten av 1900-tallet. Et kjent eksempel er trompetisten Miles Davis, spesielt på albumene Milestones (1958) og Kind of Blue (1959).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg