kirkeklokker

Det skilles mellom tre måter å få klokkene til å lyde:

• Ringing skjer ved at klokken svinger på sin aksel. Det er den vanligste bruken.
• Kiming er slag i rask takt mot nederste del av klokken (slagringen), enten med kolven eller med en utvendig hammer.
• Klemting er slag i langsom takt mot slagringen. Dette brukes først og fremst ved gravferd.

Klokkeringing har vært i bruk siden tidlig i middelalderen for å kalle folk sammen til gudstjeneste. Før høymessen i Den norske kirke skal det ringes tre ganger, den siste gangen like før gudstjenesten begynner. Under den stille bønn ved høymessens avslutning slås tre ganger tre slag med en av kirkens klokker. Julaften, påskeaften og pinseaften kimes og ringes det i én time. Klokkeringing finner også sted ved gravferd. Etter «Retningslinjer for bruk av klokker» i Gudstjenestebok for Den norske kirke skal også lokale ringeskikker holdes i hevd. Til ikke-kirkelige formål kan klokkeringing brukes for å varsle katastrofer og gi melding om mobilisering og lignende.

Kirkeklokkenes akustikk er meget komplisert. Betingelsen for god og ren klang er foruten god støpning og godt metall en god «rippe», godstykkelsens forløp fra øverst til nederst, det vil si konstruksjonen.

En god klokke synger lenge ut etter anslag. Tynne klokker gir en dyp, men gneldrete tone, og tonen bærer ikke. Samme metallmengde i en mindre, men tykkere klokke gir høyere tone og har bæreevne.

Å henge opp kirkeklokker er en kunst for seg. Balansert opphenging på krum aksel går lettere og gir mindre sentrifugalkrefter, men klangen lider og blir stivere, og kolven beveger seg ikke. Moderne opphenging, der både klokken og kolven er balansert så kolven går og slår riktig i overkant av kirkeklokken når denne svinger ut, gir atter god ringing.

Kirkeklokken er av asiatisk opprinnelse og kom til Europa (Sør-Italia) i 535 fra klostre i Nord-Afrika. Selve ordet ble spredt gjennom irske misjonærer.

Klokker av sammenklinkede blikkplater forekom tidlig. De eldste kirkeklokkene særmerkes ved sin bikubelignende form med temmelig jevn godstykkelse fra øverst til nederst og runde eller trekantede hull øverst. Kirkeklokkene fra middelalderen er slankere og spissere; de er tykke og butte nederst, klangen iblant disharmonisk, og innskrift og årstall mangler gjerne. Store kirkeklokker kjenner man helt fra år 1200.

Også i Norge er alle faser av kirkeklokkenes utvikling representert, fra den lille bikubeformede Granvin-klokken på 39 centimeter og frem til de moderne, velklingende klokkene.

Mange av de eldste kirkeklokkene har runeinnskrifter, i Norge kan for eksempel klokken i Hvaler kirke nevnes. Ofte er inskripsjonen skrevet baklengs, og det dreier seg da gjerne om besvergelsesformularer. På grunn av unøyaktigheter og forkortelser kan det være vanskelig å tyde disse innskriftene. På enkelte klokker er alfabetet skrevet, således på Akershusklokken (nå i Historisk museum), hvor det er skrevet i runer. Antagelig stammer dette fra innvielsen av en katolsk kirke.

• change ringing
• klokkespill

• Kirkeklokker: en innføring i funksjoner, historie, bruk, ettersyn og bevaring.