Grefsen kirkegård
Grefsen kirkegård
Av /NTB.

Kirkegård er en begravelsesplass, som regel ved eller omkring en kirke. Etter innføringen av kristendommen ble området rundt kirken den viktigste gravplassen.

Kirkegården ble innviet for kristne begravelser med et spesielt ritual. Å bli gravlagt på kirkegården ble omtalt som å komme i viet jord. Fram til 1800-tallet ble personer som hadde begått selvmord og grove forbrytelser, samt udøpte gravlagt utenfor kirkegården. I siste del av 1800-tallet kom lovbestemmelser som gjorde kirkegården til en felles gravplass for alle uansett dødsårsak og tro.

I 2011 ble det vedtatt endringer i gravferdsloven for bedre å legge til rette for mennesker med andre religioner og livssyn. Loven presiserer at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn. Tittel og begrepsbruk i loven er gjort livssynsnøytral, det vil si at «gravplass» erstatter «kirkegård» i lovteksten.

Gravferdsloven sier også at det i hver kommune skal være ledig gravplassområde for minst tre prosent av befolkningen. En nedlagt kirkegård skal være fredet i 40 år etter siste begravelse. De kirkelige fellesråd har forvaltningsansvar for kirkegårder, mens det økonomiske ansvaret ligger hos kommunen. Lovbestemmelser om kirkegårder er fastsatt i lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) av 7. juni 1996 og lov om Den norske kirke av 7. juni 1996 (kirkeloven).

Historikk

Naghsh-e rostam, nekropolis i Iran
Kirkegårder har sine forutsetninger i oldtidens nekropoler.

Kirkegårder har sine forutsetninger i oldtidens nekropoler. Dette var større samlinger av gravplasser, gjerne like ved eller utenfor byer, særlig kjent fra Det gamle Egypt, gresk-romersk og tidlig kristen tid. Vasene og stelene langs veien fra Dipylonporten i Athen og de arkitektoniske gravmonumentene ved Via Appia utenfor Roma er tidlige eksempler.

De gammelkristne katakombene var underjordiske gravanlegg særlig utstyrt med malte dekorasjoner. Etter at kristendommen var blitt anerkjent som statsreligion i Romerriket, ble kirkegårder med steinsarkofager under åpen himmel i stor utstrekning knyttet til de kristnes gudshus. I middelalderen ble kirkegårdene gjerne omgitt av murer, ofte med tårn. Særlig berømt er Campo Santo i Pisa, hvor murene har overdekkede arkadeganger, utsmykket med maleri påbegynt av Giovanni di Simone fra 1278.

Ved norske middelalderkirker var gravplassene rundt kirken delt i fire deler som svarte til samfunnsklassene. I tillegg var sørsiden forbeholdt menn og nordsiden generelt sett reservert kvinner. Her ble det brukt steinkister, for eksempel Skjønn Valborgs grav på Giske, Lysekloster nær Bergen og Sørbø kirke. Murene som omgav kirkegården, var av og til forbundet med tårn (Gran på Hadeland, Trondenes) og må ha gitt anleggene arkitektonisk holdning.

Etter reformasjonen var liggende gravplater det mest karakteristiske trekket ved kirkegårdene i Norden, men kors og støtter ble anvendt i stigende grad. Eksempler fra Sverige viser at regulære franske anlegg med kvarterer inngjerdet av hekker var vanlig på 1600- og 1700-tallet. På kirkegårdene ble det ofte oppført gravkapeller for mer fremtredende familier. Sammen med de ofte vakkert utformede portene bidro de til det arkitektoniske utstyret.

Med byenes vekst ble det både av planmessige og hygieniske grunner hensiktsmessig å legge kirkegårdene utenfor tettbebyggelsen. Mønstergivende ble Frankrike, som i 1765 vedtok en lovbestemmelse om dette. Ved Paris anla man i 1804 foruten Montmartre også Père Lachaise, berømt for sine mange monumenter, særlig i empirestil. Den engelske landskapshagen satte samtidig mer og mer sitt preg på kirkegårdene, for eksempel Vår Frelsers gravlund i Oslo, som ble innviet i 1808. Italia utmerket seg særlig ved monumentale kirkegårdsanlegg der arkitektur, beplantning og enkeltmonumentene ble arbeidet sammen.

Anleggene ved de store byene ble utover på 1800-tallet gjennomført etter mest mulig regulær plan, som man bare fravek der terrenget gjorde det umulig. Gravene ble gjerne omgitt av steininnramming og prydet med minnesteiner som særlig i de mer velhavende strøk ble stilt tett, uten hensyn til omgivelsene. Under romantikken ble det også tillatt å anlegge familiegravsteder på privat grunn i nær tilknytning til stille og naturskjønne områder. Mot slutten av 1800-tallet ble fotografisk gjengivelse av den avdøde ofte brukt på gravstøtten.

Rundt 1900 startet et reformarbeid som skulle gi kirkegårdene mer landskapelig skjønnhet. Dette skulle bli mindre partier med begrenset synskrets og avvekslende naturscenerier, så lite stein og så mye natur som mulig. Trær, busker og blomster burde helst være tatt fra traktens vegetasjon, likesom minnestøttene skulle ha mer beskjedent omfang. Mange kirkegårder er anlagt etter disse retningslinjene, blant annet i Sverige.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Klingberg, Helge: Kirkegårdsboka, 1997, isbn 82-91004-50-1
  • Klingberg, Helge m.fl., red.: Kirkegården : et levende kulturminne, 2005, isbn 82-91399-25-5

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg