kengurumus

På engelsk kalles kengurumus for «pocket mice», «kangaroo mice» og «kangaroo rats», altså navn som inneholder «lomme» eller «kenguru». «Lommen» er kinnposen som alle arter har på hver side av hodet, hvor mat kan stappes inn og bæres.

Den norske terminologien er neppe helt avklart, men muligens kan man bruke «kengurumus» for hele familien. Tre slekter inneholder arter som betegnes med «pocket mice», på norsk taskemus. To slekter inneholder arter som betegnes med «kangaroo mice» og «kangaroo rats», kenguruspringmus, kinnposespringmus og kengururotter er noe forvirrende brukt på norsk.

Artene i slekten Heteromys («piggtaskemus») lever i Mellom-Amerika og det nordligste Sør-Amerika. Utseendemessig ligner de litt på vår hjemlige brunrotte, men alle veier mindre enn 100 gram. De karakteriseres av mange stive, pigglignende hår på rygg og sider, i den ellers mykere pelsen.

Artene i slekten Perognathus («småtaskemus») lever i USA og Mexico. De minner mer om vår husmus og veier mindre enn 30 gram.

Artene i slekten Chaetodipus («børstetaskemus») lever i Mexico og det sørligste USA. De har en lang hale. Hos nesten alle arter er halen lenger enn kroppen, med spesielt lange hår ytterst (en «børste»). De veier mindre enn 30 gram. Flere arter i disse tre slektene har stive hår på ulike deler av kroppen, nærmest som pigger.

Slekten Microdipodops («dvergkengurumus») har bare to arter som begge lever i det sør-vestlige USA. Begge er små med vekt opptil 17 gram. De har lange bakbein med store føtter, mens frambeina er korte. Når de beveger seg raskt hopper de på bakbeina som en kenguru. Hodet er meget stort. De lagrer fett i halen, som forberedelse til dvale.

Slekten Dipodomys («kengurumus») består av 20 arter som lever i USA og Mexico. De varierer mye i størrelse, mellom 40 og 200 gram. Karakteristisk for alle er svært lange bakbein med store føtter og korte frambein. I større fart hopper også disse artene på bakbeina som en kenguru. De har også et meget stort hode, store øyne og en lang hale med dusk. Hodet er stort for å gi plass til et meget stort indre øre (et organ som brukes i balanse og hørsel).

Kraftige bakbein, god hørsel og store øyne er tilpasninger til å oppdage og unnslippe rovdyr. Dette gjelder kanskje spesielt for arter som lever i ørken. Alle arter er også nattaktive, da er færre rovdyr aktive og det er ikke så varmt. Kinntaskene er et redskap til å transportere et stort antall frø (eller annen føde) samtidig, slik at de kan hamstres til seinere bruk eller spises i ro og mak i hula. De bruker frambeina til å stappe frøene inn i kinntaskene med, denne bevegelsen er veldig rask.

Fysiologiske tilpasninger til et tørt klima er lav forbrenning, evne til å gå i dvale og en effektiv vannhusholdning. De artene som lever i ørkenen, som Dipodops, klarer seg uten å drikke, de får det vannet de trenger fra maten. Urinen deres er svært konsentrert og den endelige lorten (de har også koprofagi) er meget tørr. Melken er også svært konsentrert, noe som antakelig også er en tilpasning til et liv uten vann.

Om dagen lever de i huler under bakken, der temperaturen er lavere. Noen arter graver lange ganger, med lagerrom, oppholdsrom og flere utganger. Antall åpninger kan reguleres etter temperatur og fuktighet, de åpnes og stenges etter behov.

Selv om svært mange rovdyr liker å spise kengurumus, er den største trusselen ødeleggelse av leveområdene deres. Store områder er omgjort til jordbruksland. Spesielt omforming av halvørken og ørken til jordbruksland ved vanning, er ødeleggende. Mange arter er sterkt redusert både i utbredelse og antall individer.

• gnagere
• kinnposerotter