keiserkult

Keiserkult er dyrkelse av en keiser som guddom, både mens han lever og etter døden. Ordet brukes særlig om dyrkelsen av romerrikets keisere.

• Les mer: romersk religion og romersk mytologi

I Romerriket var det en alminnelig utbredte tro på ethvert menneskes genius, et guddommelig, usynlig vesen som beskytter en person eller et bestemt område, som en skytsånd. Keiserkulten stod i nær forbindelse med denne oppfatningen.

Allerede i eldre keisertid ble keiserkulten en riksinstitusjon. Det var et uttrykk for opphøyelsen av keiserens og dermed også romerfolkets majestet, og anerkjennelsen av og medlemskap i denne kulten ble et krav til ethvert samfunnsmedlem, også til de kristne (se tidlig kristendom).

Caesar var den første som etter sin død ble ansett for å ha fått plass blant gudene, hans offisielle navn ble da Divus Julius ('den guddommelige Julius'). De senere keiserne ble vanligvis opphøyd til guder etter sin død, bare Caligula og Domitian ville æres som gud allerede mens de fortsatt levde. Augustus nektet å la seg opphøye til guddom (det vil si, apoteosere) i levende live i selve Roma, men ble både i byens umiddelbare nærhet, og særlig i provinsene, dyrket av innbyggerne som en gud, oftest sammen med Dea Roma.

Keiserkulten kom også til å omfatte keiserens pårørende, som for eksempel Livia Drusilla (Augustus' hustru) og Claudia Octavia (Neros hustru). Også romerske feltherrer som Flamininus og Pompeius ble gjenstand for kult.